Dag 1. Allfred, selfiestang, ukulele og dagen da det meste gikk galt, men bare litt galt. 59,3km

Det begynte i går kveld.  Jeg var midt i mellom søvn og våken tilstand.  Kroppen vår full av koffein,  adrenalin og endorfiner.  I morgen skulle vi på tur! I hodet mitt surret en mengde tanker om pilegrimer,  hester og utstyr.  Da kom han plutselig: Allfred.

Han satt der i en brun munkekutte,  i lotusstilling,  med stort,  halvlangt hår stikkende ut av hetten.  Så mørkt vær ansiktet at jeg ikke kunne se annet enn glimt av øynene hans.  Han sa ikke noe.  Han gjorde ikke noe.  Men jeg skjønte at han var pilegrimsmunken vår.

I dag forsøkte vi å gi han et navn.  "monke-lars"  var litt for respektløst,  og "Rafael"  var litt for mye erkeengel,  men "Allfred"  var  så fint og det var jo akkurat sånn han virket! Alt var fred.

Vi var tidlig klare,  Anne og jeg.  Herregud,  dette er virkelig en egotrip.  Tv/videofolk og lokalavisen sloss om å få intervjue oss,  og til og med søsteren min og niesen min kom for å si hadet med flagg,  og det hele.  Atlen til Anne kom med de siste tingene hennes,  og pappa vimset som vanlig rundt med schæferen sin,  og puddelen min.  Pappa bor nemlig på samme gård som oss,  og forresten så heter han "bestefar"  nå som jeg har egne barn.

Til slutt kom vi oss av gårde,  fem over ti.  Vi fant ut at fem minutters slingringsmonn var greit når man skulle ri i to uker.

Vi red bortover ved fløytavannet,  og plutselig var veien ikke lengre vår egen tursti.  Nå var den pilegrimsleden.  Klokka spilte ingen rolle lengre,  og vi var plutselig helt frie! Jeg fortalte Anne om munken vår,  og vi døpte ham der.

Etter Fløyta vær vi usikker på om vi skulle ta leden,  eller sykkelruter nr 7 akkurat der,  siden leden var veldig ulend der.  Vi tok "stein-saks-papir-øgle-spock",  men siden begge tok "spock"  måtte vi bare bli enige.  Vi tok sykkelveien,  og greide å ri feil vei allerede før Espa.  Men vi møtte en kjempesøt jente,  som visste at vi skulle til Trondheim,  og hun sendte oss videre.

Bagasjen vår satt veldig fint, bortsettfra at ukulelen min humpet litt. Jeg tok den opp,  og spilte litt,  og da ble den nok glad,  for den satt fint etter det.

Allfred fortalte oss at vi hadde veldig god tid,  og måtte ta det med ro.  Så det gjorde vi.

På Espa skulle vi ha pause hos Birthe.  Men i siste liten måte hun ut,  så vi ble alene.  Vi skulle lufte hundene hennes,  og hun fortalte at dexter skulle stå ute,  eller i bånd,  eller noe,  og kudos (det var ikke det den het,  men jeg husker ikke hva den het)  kunne gå løs.  Eller var det omvendt? Hun forklarte hvilken hund som kunne være løs flere ganger,  men jeg husket ikke hvem som var hvem.  Da vi kom dit var det likevel overhode ikke noe problem,  for hundene fortalte helt fint selv hvem som måtte stå i bånd.  Den som kom løpende og var ultraglad for å se oss,  fikk gå løs,  mens den som så ut som en ulv,  og krøp langs bakken,  og forsøkte å gå i ett med teppet,  fikk stå i bånd så han ikke stakk av.

Vi kjøpte boller på Espa,  og jeg vasket beina til shamrac med vindusvaskebøtta på Shell.  Det var noen turister som måtte ta bilder av oss raringer.  Snippa bæsjet der,  så vi fikk oppleve hvordan det er å ta opp hestebæsj med pose.  Litt mye,  kan man si.

Anne sin iPhone ville ikke lade med powerbanken. Den var fryktelig fornærmet over at hun brukte en ikkeoriginal ledning.

Åja,  jeg glemte å si at shamrac satte salveskene fast i stalldøren hos Birthe,  så en reim røk da han kastet seg fremover.  Og så mistet jeg den sammenleggbare hovkunden som satt utenpå i en krok.  Heldigvis har Anne en,  også. (selvsagt skulle det være "hovkrok",  men det ble mye morsommere sånn!)

Det var mye asfalt,  og vi ville ikke trave der,  så på vei til Catherine fant vi bare en grusvei som gikk ca riktig retning.  Den gikk over til en skogsbilvei,  og til slutt til en sti.  Vi bare tok den,  vi.  På det tidspunktet hadde begge lite strøm,  for Anne sin power bank nektet å lade iphonen,  og mine lå hos Catherine.

Dette var på det lille området vi manglet papirkart.  Vi brukte kompasset for å se retningen,  og så bare gi vi.  Det gikk bra veldig lenge,  men til slutt ble det bare et gjørmehull.  Men vi endte opp med å ri en km kortere enn planlagt,  og var fremme ca kvart på elleve.  Det var helt innafor,  men vi måtte lage middag selv.

Hestene fikk stå ved siden av lady og det nydelig,  skjønne føllet,  og knekten.  De fikk masse høy og kraftfôr,  og vann,  og Shamrac fikk dekken,  og snippa fikk fluemaske og kjølebandasjer.

Nå er klokka over to,  og vi er overtrøtte,  Anne raper,  og tidligere i dag slo hun meg skikkelig hardt.  Og det var ikke da jeg sang,  en gang! Er det mulig?

Steder vi har vondt :
Anne: halsen, ryggen,  kneet (kræsja i et tre),  høyre ankel.

Monica: ryggen,  tåa (forstuet for et par uker siden),  skulderen,  knærne.

Dagens ordspråk: " what happens on pilegrimsleden stays on Facebook "

Jeg vet at pappa skal lese bloggen for dere i kveld,  så god natt,  sirius,  og god natt,  Daniel! Jeg er glad i dere!

Gjerde til turen.  Vi har kuttet toppen på fire lette fibergjerdestolper,  og disse fester vi med gaffatape.  Da har vi "sammenleggbare"  stolper.  

Vi dro til Smarthest Lene og fikk vår første (og eneste) sponsor!

Nå har jeg pakket og pakket siden mars,  men det er fremdeles ting som ikke fungerer helt hundre prosent.  Derfor tok vi en tur til www.smarthest.no og Lene.  Hun har så utrolig mye kult turutstyr i butikken sin! 

Egentlig skulle denne dagen være sosialdag med mennene våre,  men vi tenkte at en bitteliten tur til Hobøl måtte gå bra.  Vi tok med oss et barn hver (det barnet som ville vært mest slitsomt for mennene å ha,  vi sparer tross alt poeng her!),  og kjørte av gårde. 

På veien stakk vi innom Toys R us for å se etter trampolinenett,  men de solgte bare nett med trampoline,  eller nett uten stenger.  Vi hadde ikke plass i bilen til ny trampoline,  for det var hele fem esker,  så Frank Olaf,  mannen min,  tok Pajeroen for å dra dit selv,  men bilen havarerte på halvveien.  

Da vi endelig kom til Lene,  en lekebil og en hamburger senere (litt åte må man ha til barna),  så ble vi tatt i mot av verdens koseligste dame! 

På hestehengeren hennes stod det Pondus,  og Anne spurte om hun eide ham.  Det er nemlig en døl,  og da ble Anne veldig glad! Dølafolk liker å møte andre Dølafolk.  

Vi skravlet vel en time før vi en gang begynte å se på ting.  Barna fikk leke med Lenes søte,  en del eldre datter. Hun hadde ryddet rommet,  og det tok ca ti minutter før våre barn hadde enevendt kasser med Lego friends,  my littlest pet shop og polly pocket.  

Vi kunne sikkert ha kjøpt hele butikken til Lene.  Utstyret er så tilpasset turbruk at det er en fryd! Vi fant en kjempepraktisk kartmappe til å ha foran salen (og grunnen til at vi kom var at vi mistet kartmappa da vi var på rekognoseringstur).  Den hadde flere lommer under selve kartet,  og var lett å sette på og ta av.  

Jeg endte med å kjøpe nye salvesker foran,  og fikk et par store Cashel - vesker.  Masse mer plass enn jeg hadde,  mykt polstrede,  og enkle salvesker.  Da slapp jeg unna å ha cantlebagen på lenden til shamrac.  

Så fikk vi sammenleggbar hovkrok! Hurra! Så lett å klipse fast i en krok på utstyret! 

Til slutt var det en ankelveske,  og den satt godt på,  og var mye mindre i veien enn lårvesken vi hadde.  

Anne fikk i tillegg en veldig god røytebørste som hun vil skrive om selv. 

Lene så hun hadde lyst til å sponse oss med en del av utstyret,  og vi ble så glade! Lommebøkene våre er så slitne og syke etter forberedelsene,  så de trenger egentlig sjokkbølgebehandling og urteterapi så fort som mulig... 

Litt vondt i lommeboka:

Men Lene trådde til som vår første og eneste sponsor! 

Oi! I dag var vi visst på hestesport.no! En lang artikkel! Så fant jeg ut at de hadde laget en artikkel fra distanserittet jeg var med på på på Aurskog, også. Morro! Her er screenshot av artiklen:

Pilegrimsvandring til hest

Anne Ravna, med Snippa, og Monica Iselin Evang, med Shamrac, har lagt ned mye trening og forberedelser før de neste uke begir seg tt på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Foto: Privat

(29.05.2015) Neste uke begir to ryttere seg ut på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Med på ferden er også en araberhest og en dølahest.

Tekst: Cecilie Wendel 985 år etter Olav den Helliges død vandrer fortsatt folk på pilegrimsferd langs St. Olavsveiene til Nidaros i Trondheim. Mandag setter distanserytter Monica Iselin Evang, som for ikke lenge siden gikk til topps under Auskog-Høland rittet, og hennes venninne Anne Ravna seg i salen for å ri Gudbrandsdalsleden/Romerriksleden fra Eidsvoll til Trondheim. Idéen til den nesten 600 km lange ferden fikk de spreke damene under en ridetur for snart ett år siden. – Det hele begynte sommeren 2014, forteller Monica I. Evang. – Vi har et helt fantastisk nett av turløyper rundt oss, og Pilegrimsleden er en av stiene som går rett forbi husene våre. Anne og jeg er naboer, og vi rir ofte sammen på tur. Vi pleier å ri lengre, raskere, brattere og i mer terreng enn de fleste vi kjenner, og derfor synes vi det er moro å ri sammen. Nå har vi kjent hverandre i tre år, og turene våre blir bare mer og mer utfordrende. En dag vi red oppover mot vannet Fløyta, så vi et av pilegrimsskiltene og jeg sa til Anne: "Kanskje vi skulle ri hele pilegrimsleden en gang?" "Helt til Trondheim?", svarte hun. "Ja, hvorfor ikke? Det tar så klart tid å planlegge det, men hva med til neste år?" Straks vi bare hadde sagt det høyt, så var det på en måte bestemt. Vi tenkte aldri:" Nei, dette går ikke", eller "Vi gidder ikke gjøre det".  Etter den samtalen begynte forberedelsene, som har bestått av møysommelig planlegging helt ned til hver minste detalj - og hvor ingenting har blitt overlatt til tilfeldighetene. Trening av hest og rytter – Vi har hester som er i god form. Anne har en dølahoppe som heter Snippa, og jeg har en araber som heter Shamrac. De er begge 15 år gamle. Shamrac er en distansehest, og han har gått en masse før han kom til meg (mange 16.-miler, unghest-VM, m.m.). Nå er han blind på det ene øyet, og derfor passet han ikke som VM-hest lengre, så jeg fikk kjøpe ham. Jeg rir distanse, men jeg har ikke ridd lengre enn 10 mil. Vi har som mål å ri individuelt NM (10 mil), og lag NM i år, men Trondheimsturen går foran alt, så det er ikke sikkert vi kommer dit. Anne og Snippa har vært med litt på distanse, og har ridd 2 og 3 mil. Snippa er egentlig i form til å gå mye lengre, men Anne har ikke tatt «Grønt Kort» ennå, så hun har ikke kommet lengre der. – Forberedelsene våre har altså bestått av å ri veldig mye i terrenget. Shamrac har trengt mye dressur, siden han er blind på det ene øyet, for å rette opp skjevheter og stivheter i kroppen. Vi rir ofte en masse øvelser som oppvarming på tur (som versader, travèr, for- og bakdelsvendinger, serpentiner og 8-tall), og vi trener litt på banen, både bakkearbeid og dressur. Snippa trengte mest å bygge opp kondisjon, og hun er pr i dag den dølen jeg vet om som er i best form. Hun kan bare gå og gå, og er helt rå! Shamrac trengte en god del trening i terreng, på å løfte beina skikkelig. Vi har utfordret dem med å ri ekstremt bratte bakker både opp og ned, over broer, over elver, ned skrenter, og rundt omkring i skogen utenfor stiene. Vi kan komme utfor veldig utfordrende terreng, så det er viktig at det ikke er første gangen hestene må fote seg.  – Vi har også trent oss selv med gå-turer i terreng, jogging og Yoga. Vi går veldig mye ved siden av hestene, og har planer om å gå minst 15 km hver dag selv. Utstyr og oppakning – Vi har vært nødt til å skaffe oss mye utstyr. Vi har lest mye på nett, og pratet med mange erfarne turfolk. Vi har et problem med både plass og vekt, siden vi skal ri på hestene, og ikke bare gå ved siden av. En hest bør ikke bære mer enn 20 % av sin egen vekt, og det vil si at Shamrac ikke kan bære mer enn 14 kg pluss sal/hodelag og meg, og Snippa kan bære hele 45 kg pluss sal/hodelag og Anne. I virkeligheten stemmer dette ikke helt. Shamrac er distansehest, og har ikke et gram ekstra fett på kroppen, mens Snippa er god og rundt, og har litt fett. I tillegg er Shamrac i bedre form enn Snippa. Snippa bør ikke bære mer enn 17 kg i tillegg til sal og rytter, og Shamrac ikke mer enn 12 kg. Siden vi skal fylle vannflaskene våre, og ha med litt høy og kraftfôr på noen etapper, så går vi utifra 15 kg og 10 kg. Da bærer i realiteten Shamrac en god del mer i forhold til sin egen vekt. I starten lurte vi på om vi skulle velge å fryse, sulte, eller ligge vondt. Nå har vi vel endt opp med alle tre! Vi har filt skaftet av tannbørsten, og til og med nødmaten er halvert! Hesten min må ha regndekken, og det har jeg laget av tynt, vanntett stoff som egentlig brukes til å lage draker av. Innenfor har han fleece, men ikke så mye stoff som på et vanlig dekken, kun en firkant som går over ryggen og bakparten. Det hele festes med en strikkgjort, og høytråd. – Vi har klippet av hetten på regnponchoene våre, og klær er helt nede på et absolutt minimum. Som håndkle har vi kjøpt tynt, lett microfiberhåndkle for fjellturer, og vi har ultralette, tynne soveposer. Vi har droppet telt, og har i stedet hver vår såkalte "Bivy Bag", som er en mellomting mellom telt og soveposetrekk. Den går rundt soveposen, men har en liten bue over hodet, slik at man kan ha myggnetting, eller lukke den helt igjen. Så har vi en vanntett tarp til bagasjen. Også den laget av ripstop-stoff som brukes til å lage draker. Vi har ikke "råd" til ha med et helt stormkjøkken, på grunn av vekten, men har ribba et stormkjøkken for den minste gryten, og en vannkjele, samt håndtak. Så bruker vi en liten gassbrenner, og gassflaske. Som liggeunderlag hadde vi et oppblåsbart liggeunderlag. Men det veide nesten en hel kg, så det er byttet ut med et tynt gammeldags liggeunderlag, som bare såvidt er bedre enn ikke noe. Soveposene har vi kjøpt fra Ebay, og de har komforttemperatur på 15, grader, men veier bare noen få hundre gram. Derfor har vi kostet på oss to slike hver. Fremdeles mye mindre, og mye lettere enn en vanlig sovepose, men litt varmere.  Kart og rute – Vi valgte Pilegrimsleden mye fordi den allerede er merket. Underveis var det flere som anbefalte oss å gå andre ruter, for eksempel over fjellet, men da vi reiser så tidlig er det stor fare for snø i fjellet, og det er veldig lite gress. Vi skal over fjellet på Dovre, men da bare to dagsetapper, med overnatting i mellom. Pilegrimsleden er veldig sparsommelig merket flere steder, og vi må gå utenom flere steder på grunn av klyveled (stige over gjerder), og andre utfordringer. Vi må derfor ha både kart, kompass og GPS med oss.  – Vi har allerede hatt et kompasskurs med min svoger, og da greide vi altså å gå feil på veien hjem, så dette kommer til å gå bra, haha! Vi har vært på besøk hos en som har forsøkt å ri ruten før (dessverre omkom hesten hennes, så hun fikk ikke fullført), og vi har fått enormt mange gode tips og råd, og fått lov til å se på hennes kart og notater over turen. Uvurderlig hjelp! Å planlegge ruta er noe av de forberedelsene som har tatt aller mest tid. Og enda er vi forberedt på å måtte ta mye på sparket. Vi har også reist på flere rekognoseringsturer med bil, men vi har ikke mulighet til å gå hele løypa først.  Menn, barn og stallen hjemme. – Hjemme har vi mann og samboer, og begge har to barn hver. Det har vært en utfordring å få dette til å gå i orden, med menn som jobber lange dager, barnehagehenting, etter skoletid, osv. Til slutt har vi ordnet SFO-plass til en, og fått både barnevakter og kortere vakter på jobb. I tillegg kommer problemet med at mennene og barna så klart ikke har lyst til at mammaene deres skal være borte så lenge. Så det blir nok mange telefoner hjem underveis, og kanskje kan de møte oss litt på veien? Vi har begge to store staller med utleie hjemme, så vi har fått ordnet med flinke folk til å ta seg av dyrene. Prøvetur til Jessheim – Vi hadde en kjempemorsom prøvetur med alt pikk-pakket. Dolly Dimples hadde en kampanje der de som hentet pizza med hest fikk en "Helt Texas"-pizza gratis. På Jessheim hørte vi at noen hadde dratt med henger, men det syntes vi var å jukse. Vi red derfor fra Minnesund til Jessheim, hentet pizza, sov i skogen, og så hjem igjen. Det ble 60 km den ene dagen, og 27 km den andre dagen. (Vi red et stykke hjemover før vi overnattet). Det ble litt av en tur, der den ene utfordringen etter den andre kom. Vi kom ikke frem til campen før kvart på ett om natten, vi holdt på å miste en sko, og det hele tok svært lang tid pga mye asfalt. En morsom tur! Planlagte overnattinger – Vi skal sove ca halvparten av nettene inne (private folk, eller fjellstuer), og halvparten ute i skogen. Vi har med strømtråd til å lage inngjerdinger, og på depotet vårt har vi lagt ut noen få fiberstolper til å lage inngjerding på fjellet, der det ikke er trær. Vi har trent hestene på å stå med dårlig gjerde (har da satt på sterk strøm). De er heldigvis veldig greie. Vi har også med bjeller til å sette på gjerdene, slik at vi hører om de kommer borti tråden.  Spesielle utfordringer  – Vi har begge to en del kroppslige skavanker og skader. For Anne er det en stor utfordring at hun har en muskel og bindevevssykdom. Heldigvis har Snippa fått henne opp av senga, og ut i et sunnere liv, og pr i dag er hesten det som holder henne oppe. Hvis hun går flere dager uten å ri, får hun sterke smerter, og klarer ikke hverdagen. Dersom kroppen hennes slår seg helt vrang, vil det være et problem. For meg er det en stor utfordring at hesten min er blind på det ene øyet. Det må jeg hele tiden kompensere for, både med å bruke mer hjelpere på den siden, holde ham myk, tillate at han svinger hodet fra side til side, for å se, og hjelpe ham når det er bratt ned på den gale siden. Selv har jeg også et par gamle skader, og en kronisk betent skulder, men alt ser ut til å virke best når kroppen er i aktivitet, og ikke det motsatte, slik mange ser ut til å tro.  – Vi har også hatt problem med begge hestene sine høver. De mister sko ofte. Vi har ikke mulighet til å ha med hovslagerutstyr, så vi må belage oss på å få hjelp underveis til dette, dersom det skulle skje. Til og med boots ble for tungt, så vi har med gaffatape og myke såler. Vi har også fått nr til flere fra Facebookgruppa "Hestedebatt-rebellene", og der er det flere som kan hjelpe oss med både det ene og det andre. Det vil være en stor utfordring for oss å finne veien, da vi begge er svært dårlige navigatører. I tillegg er det veldig kjipt om det regner hele tiden. Over Dovre kan vi risikere snø, og det er veldig utfordrende å få med seg nok klær i forhold til vekt og plass. Det vil også være svært utfordrende terreng mange steder, men dette er noe av det vi virkelig gleder oss til! Dersom vi begge to mister motet samtidig, vil nok det være svært vanskelig. Men det aller verste er å være borte fra barna våre så lenge. Det er også utfordrende å vite at de to som har prøvd tidligere med hest ikke greide det. Vi vet ikke om noen som har greid det før oss i moderne tid, men det kan hende det finnes noen der ute. Det er mye som kan skje på en slik tur, og en sliten hest vil for eksempel mye lettere kunne snuble, og bli halt, enn en hest som ikke er sliten. Med ekstra vekt på seg, er det ikke mye som skal til. Vi har derfor valgt å ta med beinbeskyttere til spesielt utfordrende terreng, selv om vi ikke bruker dette til vanlig, avslutter Monica.   Damene regner med å bruke to-tre uker på turen, og vi ønsker begge lykke til! Reisen og forberedelsene kan følges på annemonicas.blogspot.no

Snart avreise!

Da det nærmer seg tur for våre venner, er jeg pent nødt til å teste at ting og tang fungerer. Så her er en liten snutt fra Monica.

Snart avreise!

I dag var vi plutselig på forsiden av Romerikes Blad! Morro! Det var en liten artikkel om oss for noen dager siden, men denne var jo over hele forsiden, og en hel side inni! Nå er vi snart F-kjendiser, tror jeg, haha :D

På Hest.no

I dag var vi på hest.no. Her er screen shot av artiklen:

Skal ri pilegrimsleden

Anne Ravna og Monica Iselin Evang starter turen mandag 1. juni.

Førstkommende mandag legger Monica Iselin Evang og Anne Ravna ut på en skikkelig langtur. De regner med å bruke rundt 15 dager på den 600 kilometer lange turen.

Tekst: Marie Hatlevoll - Foto: Privat  Tips meg: marie@hest.no  Publisert:28.05.2015

Det hele startet som en litt vill idé for et år siden, da de to naboene Monica og Anne var ute og red på tur sammen. Vanligvis er det bare de to, ettersom andre ryttere synes de rir litt for langt og i litt for tøft terreng.

- På en av disse lange turene sa vi – tenk om vi kunne ridd og ridd og aldri slutta å ri? Så kom vi på at vi kunne ri pilegrimsleden til Trondheim, og etter at ideen kom opp var det ikke noe alternativ å ikke gjøre det, forteller Monica.

Historiske fotspor

Pilegrimsleden kalles også St. Olavsvegene til Trondheim, og er et nettverk av autentiske og historiske veier som leder til Nidarosdomen fra alle himmelretninger. Det finnes seks godkjente leder i Norge. Leden Monica og Anne skal følge, starter på Eidsvoll.

- Denne leden går forbi huset vårt i Minnesund, så vi kommer til å starte hjemme på tunet. Egentlig er den 526 kilometer lang, men ettersom vi må gå litt omveier på steder som er utilgjengelige for hest regner vi med å komme opp i rundt 600, sier Monica.

Valget av tidspunkt med å ri i begynnelsen er ikke helt optimalt, med tanke på at de skal krysse Dovre. På denne årstiden kan det fort bli både kaldt og snø.

- Vi burde egentlig ridd litt seinere, men ettersom begge har mann og barn må vi gjøre det mens skolen og barnehagen er åpen. Og ettersom jeg har planer om å ri NM i distanse til høsten måtte vi gjøre det nå før sommerferien, sier hun.

Hestene er godt trente både til å takle avstand og terreng.

Grundig planlegging

Planleggingen av turen har nå pågått et år. Monica og Anna har vært og kikket på flere av stedene de skal ri, gått litt i løypa og snakket med lokalbefolkningen. De har også fått en del tips fra ei som tidligere har ridd til Rennebu.

- Vi får en blanding av asfalt, grusvei og terreng. Dagsetappene har vi regnet at skal være rundt fire mil, noen blir kortere og noen lengre. Det avhenger litt av underlaget. Vi har også lagt inn hviledager og litt slingringsmonn, sier Monica.

Planen er å nå Trondheim den 15. juni. Men de kan bruke ytterligere seks dager, og har de ikke nådd Trondheim innen den tid kommer transporten til å plukke dem opp der de måtte befinne seg.

- Vi håper selvfølgelig at vi når frem, men mye kan skje underveis. Derfor har vi tilgang på en reservehest dersom en av hestene våre skader seg, sier hun.

Under en av prøveturene løsnet skoen til Shamrac, Monica måtte fikse dette selv.

En araber og en døl

Begge kommer til å ri sine egne hester. Monica på araberen Shamrac, og Anne på dølahesten Snippa. Det siste halvåret har hestene blitt ridd rundt åtte mil i uka.

- Vi har også hatt noen prøveturer med oppakning for å få det til å bli optimalt. Ettersom vi skal ri så lang må vekta bli lavest mulig, så her har vi spart inn på alt vi kan, sier hun.

Til tross for at de skal sove en del netter ute, har de derfor ikke med seg telt. Men en mellomting. En slags sovepose med tak. Hestene kommer til å stå i strømgjerde, uten strøm.

- Vi tar med oss noen sammenleggbare påler, og bruker ellers trærne. Nå har vi trent en del hjemme på å la dem gå i skikkelig dårlige gjerder som henger, men med sterk strøm. På tur kommer vi til å ha bjelle på gjerde så vi skal høre om de stikker. Men jeg tror det skal gå greit, sier Monica.

Dokumenterer underveis

For at familie og venner hjemme skal kunne følge med de to damene på tur, har de planer om å blogge og oppdatere Facebooksiden for turen underveis. De regner med å legge ut både filmer og bilder.

- Heldigvis er det mobildekning stort sett hele veien, og jeg ser for meg at det blir litt dødtid innimellom. Hestene må ha en del tid på å spise. Spesielt araberen min, sier hun.

Flere har spurt om det ligger noe religiøst bak rutevalget til Monica og Anne.

- Det gjør det ikke. Vi er bare to pr-kåte og oppmerksomhetssyke damer som skal på tur. Men man kan nok ikke ri en slik tur med mange historiske merker uten å bli litt filosofisk. Vi har sett litt allerede når vi har vært ute og sjekket deler av løypa. En ting er sikkert, vi har mye spennende å se og oppleve i vårt eget land, avslutter Monica.