Nå er klokken to om natten.  Anne og snippa sover.  Shamrac står og vokter over snippa,  og jeg ligger og vrir meg inni de to soveposene,  til de er som en vridd lolipopkjærlighet.  Det er lyst,  er masse fugler som synger,  og det er lastebiler på E6. Bare Allfred holder meg med selskap.  Han forteller historier om pilegrimer,  indre samtaler,  og gamle kirker.

Dagen i går var fantastisk fin! Været var på vår side der meste av dagen, og ting fungerte bra.  Vi sov nokså lenge i huset til Catherine, for hun fôret hestene våre før hun dro på jobb.

Det tok sin tid å pakke alt,  men til slutt fikk vi kommet oss av gårde.

Anne hadde fått en lang veibeskrivelse av halvarden til Catherine.  Derfor skulle hun navigere i dag.  Det grudde vi oss til,  begge to.  Men hun var ganske flink! 

Vi red på noen grusveier på steder som het rare ting,  som "skjelve",  og noe som jeg bare husker som "gollumkroken".  Men det var ikke det det var,  så klart! 

Vi holdt trav på grusveiene,  men hvert sted vi skrittet,  gikk vi av.  Shamrac gikk så raskt at vi fikk til å la han få en tugge gress mens snippa tok oss igjen,  hele tiden.  Han trenger mye mat. 

Vi red forbi flere fine kirker,  og Allfred hilste på oss ved alle.  Ved den ene fant jeg ut at selfiestsangen min hadde knekt.  Jeg forsøkte å bruke den,  men måtte bare kaste den. På neste busstopp ble den kastet. 

Det var mye asfalt,  og derfor mye skritt.  Vi gikk mye,  siden hestene hadde stor oppakning.  

I dag var det mange folk som kjente oss igjen.  Det var så moro! Mange hadde lest om oss på Facebook og i bloggen,  og vi mistet tellingen på hvor mange.  I tillegg var det mange som vinket og som ville stoppe og hilse.  For eksempel en gutt,  som pillet seg i nesen,  og spiste det.  

Vi så troll i dag også.  Jeg glemte å si at vi så det på mandag.  I dag fikk jeg bilde av det. 

På vei inn mot Hamar var det mye trafikk.  Men hestene våre er helt lobotomerte når det gjelder sånne ting.  I går kjørte det 8 tog forbi oss i løpet av dagen.  Et av dem var skikkelig nært.  Jeg måtte løpe over en overgang for å tisse bak en busk,  og jeg lurte på om det var klart.  Da kom jeg på at Jo hadde sagt at den eneste trygge gangen å krysse en toglinje var rett etter at et tog hadde kjørt der.  Og så kom det et tog dundrende.  Så løp jeg glad og fornøyd over.  Det var sikkert Allfred som sendte det,  tenker jeg! 

I Hamar bæsjet hestene våre fire ganger.  Shamrac begynte,  midt på gangfeltet,  og jeg måtte til med bærepose og greier. Jeg greide å få bæsj på hendene,  og måtte få våtservietter av Anne.  Jeg har mobbet henne så mye for de våtserviettene.  Unødvendig vekt.  Men Anne var i nøyaktig samme situasjon senere,  og vi fått altså ut at våtservietter er stort sett unødvendig vekt,  men ikke når hesten din bæsj i sentrum. 

Jeg stakk innom en butikk,  for å kjøpe dekken til shamrac.  De følte at de kjente på på forhånd og utbrøt : -  Er det ikke du som skal  ri fra et sted til et annet? Så fikk vi med en pose hestegodbiter på kjøpet.  

Jeg så en benk som var gul.  Den måtte jeg sitte på. 

Anne sjekker Facebook.  Nå har vi nesten 900 medlemmer på gruppa vår: "på hesteryggen Eidsvoll Trondheim 2015". 

Vi red opp til domkirkeodden,  og spurte om vi fikk lov til å spise ute der,  og ha hestene på gresset.  Det fikk vi.  De hadde en fineste doen jeg har sett på en restaurant.  Det var kluter til å tørke seg på,  som man la i skittentøyskurven,  og det var bind,  tamponger,  håndkrem,  tannpirkere og hårspray tilgjengelig.  

Det var en fin skogsled videre,  og mange som måtte hilse,  og spørre hvor langt vi skulle.  En mann med tjue smågutter mente at jeg måtte ha stjålet hesten til Pippi,  men en av guttene sa at den svarte var finere. 

Vi red nesten 45 km i dag,  og da begynte vi å lete etter et sted å sove.  Det stod en dame på et tak som tok bilde av oss.  Hun visste hvem vi var,  og lo og smilte.  Så gikk vi med mitt Mjøsa,  for Anne visste om en liten stall der.  Hun turte å spørre om hestene fikk sove i inngjerdningen deres,  og så fikk de sove på det store beitet.  Det var en skummel mann,  men han var bare snill,  og satte ut vann til hestene.  Men vi må dra tidlig i morgen,  så han kan sette ut sine egne igjen. 

Vi kom ikke så langt som til butikken her,  så mammaen til Anne kom med litt mat til oss (hun bor ikke så langt unna her).  Hun hadde med seg hjemmestrikkede ullsokker i rødt og gult til oss! 

Hestene ble glade for å få gress,  men det varte ikke lenge før de begynte å galloppere rundt.  De var ikke slitne,  sa de.  Bare litt sultne.  Shamrac fikk kraftfôret vi hadde med,  og snippa fikk litt godbit.  

Anne og jeg fikk egg og bacon,  cola,  og m.  

Shamrac pleier veldig skjeldent å ville drikke.  I løpet av dagen drakk han ikke mange gangene, selv om han fikk tilbud hele tiden.  Da minnet Allfred oss på at man bare kan lede hesten til vannet,  og ikke få den til å drikke.  Shamrac skjønner godt at han er på veldig lang tur,  og har fått inn et usedvanlig rolig luntetrav til han å være.  Vi tok et par gallopper i dag,  og hestene syntes det var gøy. De koser seg,  men når å shamrac blir sulten,  så blir han sint på snippa.  Da vet vi at vi må ta en pause,  og gi mat eller gresse. 

Nå er Klokken snart tre,  og jammen erer det troll her,  og.  Anne har med trollspray.  Men folk som er ute om natten,  er mye skumlere enn troll.  Også frosk,  for Anne er redd frosk.  Og det er søsteren hennes,  også.  Hun var med mammaen hit med mat,  og hun fikk plutselig en frosk på foten.  Det var veldig skummelt.  

Jeg vet at pappa leser bloggen for dere på kvelden,  så god natt,  sirius og daniel! Jeg håper dere husker å mate  og rottene! 

   

Jeg har fått æren av å redigere video for Monica og Anne. Her kommer litt intro og dag 1.

Bloggopplæring på sengekanten

Siden jeg er så teknisk utfordret at jeg ikke kan en skit så må Monica ha litt opplæring på meg ;-) 

 Kommer oss forhåpentligvis videre litt tidlig i morra. Føler oss litt som husokkupanter. Haha 

I dag våknet jeg klokken ni,  og Anne sov fremdeles.  Satt lenge på Facebook,  og bare drillet.  Filmet Anne litt,  og til slutt våknet hun.

I dag var det mye som skulle ordnes.  Anne skulle kjøpe seg ny telefon,  og jeg skulle prøve å få tak i en skoer som kunne sette såle på shamrac.  Dette viste seg å ta hele dagen.

Regnet øsepøste ned.  Store,  våte dråper falt som tung brøddeig ned på oss, og fytti bikkja,  så kaldt det var! Vi stelte hestene,  og så ordnet vi med bagasjen og salveskene.  Utpå dagen kom Atlen til Anne.  Han var på Hamar,  så han tok oss med så Anne skulle få ny telefon.  Jeg kjøpte en ny tights.

Anne fikk rødt mobilcover til den nye telefonen,  men det passet ikke,  så hun måtte bytte.  Hun kjøpte Sony experia z3 compact.  Samme som jeg har,  bare mindre. Men hun glemte å overføre kontaktene sine,  og la den gamle iphonen igjen i bilen.

Jeg prøvde å kjøpe såler til shamrac på felleskjøpet,  men er hadde ikke,  og heller ikke på Rudshøgda.

På vei ut så vi en bil som kjørte inn i parkeringshuset med sykkel på taket.  Syklen var for høy,  så han vræka både sykkelen og taket,  så det ut som.

Til slutt fikk vi skodd shamrac av en kjempesnill hovslager,  som kom med en gang.  Han hadde egne såler,  og alt var såle vel.  Men silikonen måtte herde,  så vi fikk ikke ri før i morgen.

Shamrac fikk nytt dekken i regnet,  og senere sluttet regnet på et øyeblikk.

I morgen drar vi forbi hamar og domkirkeodden.  Det blir koselig! Så mange flotte bygninger!

Allfred syntes vi trengte litt hjelp,  så han fikset skoing,  og fikset sånn at vi fikk sove inne på regndagen.  Så gleder vi oss til videre tur i morgen!

God natt,  sirius og Daniel! Jeg er glad i dere,

Dag 1. Allfred, selfiestang, ukulele og dagen da det meste gikk galt, men bare litt galt. 59,3km

Det begynte i går kveld.  Jeg var midt i mellom søvn og våken tilstand.  Kroppen vår full av koffein,  adrenalin og endorfiner.  I morgen skulle vi på tur! I hodet mitt surret en mengde tanker om pilegrimer,  hester og utstyr.  Da kom han plutselig: Allfred.

Han satt der i en brun munkekutte,  i lotusstilling,  med stort,  halvlangt hår stikkende ut av hetten.  Så mørkt vær ansiktet at jeg ikke kunne se annet enn glimt av øynene hans.  Han sa ikke noe.  Han gjorde ikke noe.  Men jeg skjønte at han var pilegrimsmunken vår.

I dag forsøkte vi å gi han et navn.  "monke-lars"  var litt for respektløst,  og "Rafael"  var litt for mye erkeengel,  men "Allfred"  var  så fint og det var jo akkurat sånn han virket! Alt var fred.

Vi var tidlig klare,  Anne og jeg.  Herregud,  dette er virkelig en egotrip.  Tv/videofolk og lokalavisen sloss om å få intervjue oss,  og til og med søsteren min og niesen min kom for å si hadet med flagg,  og det hele.  Atlen til Anne kom med de siste tingene hennes,  og pappa vimset som vanlig rundt med schæferen sin,  og puddelen min.  Pappa bor nemlig på samme gård som oss,  og forresten så heter han "bestefar"  nå som jeg har egne barn.

Til slutt kom vi oss av gårde,  fem over ti.  Vi fant ut at fem minutters slingringsmonn var greit når man skulle ri i to uker.

Vi red bortover ved fløytavannet,  og plutselig var veien ikke lengre vår egen tursti.  Nå var den pilegrimsleden.  Klokka spilte ingen rolle lengre,  og vi var plutselig helt frie! Jeg fortalte Anne om munken vår,  og vi døpte ham der.

Etter Fløyta vær vi usikker på om vi skulle ta leden,  eller sykkelruter nr 7 akkurat der,  siden leden var veldig ulend der.  Vi tok "stein-saks-papir-øgle-spock",  men siden begge tok "spock"  måtte vi bare bli enige.  Vi tok sykkelveien,  og greide å ri feil vei allerede før Espa.  Men vi møtte en kjempesøt jente,  som visste at vi skulle til Trondheim,  og hun sendte oss videre.

Bagasjen vår satt veldig fint, bortsettfra at ukulelen min humpet litt. Jeg tok den opp,  og spilte litt,  og da ble den nok glad,  for den satt fint etter det.

Allfred fortalte oss at vi hadde veldig god tid,  og måtte ta det med ro.  Så det gjorde vi.

På Espa skulle vi ha pause hos Birthe.  Men i siste liten måte hun ut,  så vi ble alene.  Vi skulle lufte hundene hennes,  og hun fortalte at dexter skulle stå ute,  eller i bånd,  eller noe,  og kudos (det var ikke det den het,  men jeg husker ikke hva den het)  kunne gå løs.  Eller var det omvendt? Hun forklarte hvilken hund som kunne være løs flere ganger,  men jeg husket ikke hvem som var hvem.  Da vi kom dit var det likevel overhode ikke noe problem,  for hundene fortalte helt fint selv hvem som måtte stå i bånd.  Den som kom løpende og var ultraglad for å se oss,  fikk gå løs,  mens den som så ut som en ulv,  og krøp langs bakken,  og forsøkte å gå i ett med teppet,  fikk stå i bånd så han ikke stakk av.

Vi kjøpte boller på Espa,  og jeg vasket beina til shamrac med vindusvaskebøtta på Shell.  Det var noen turister som måtte ta bilder av oss raringer.  Snippa bæsjet der,  så vi fikk oppleve hvordan det er å ta opp hestebæsj med pose.  Litt mye,  kan man si.

Anne sin iPhone ville ikke lade med powerbanken. Den var fryktelig fornærmet over at hun brukte en ikkeoriginal ledning.

Åja,  jeg glemte å si at shamrac satte salveskene fast i stalldøren hos Birthe,  så en reim røk da han kastet seg fremover.  Og så mistet jeg den sammenleggbare hovkunden som satt utenpå i en krok.  Heldigvis har Anne en,  også. (selvsagt skulle det være "hovkrok",  men det ble mye morsommere sånn!)

Det var mye asfalt,  og vi ville ikke trave der,  så på vei til Catherine fant vi bare en grusvei som gikk ca riktig retning.  Den gikk over til en skogsbilvei,  og til slutt til en sti.  Vi bare tok den,  vi.  På det tidspunktet hadde begge lite strøm,  for Anne sin power bank nektet å lade iphonen,  og mine lå hos Catherine.

Dette var på det lille området vi manglet papirkart.  Vi brukte kompasset for å se retningen,  og så bare gi vi.  Det gikk bra veldig lenge,  men til slutt ble det bare et gjørmehull.  Men vi endte opp med å ri en km kortere enn planlagt,  og var fremme ca kvart på elleve.  Det var helt innafor,  men vi måtte lage middag selv.

Hestene fikk stå ved siden av lady og det nydelig,  skjønne føllet,  og knekten.  De fikk masse høy og kraftfôr,  og vann,  og Shamrac fikk dekken,  og snippa fikk fluemaske og kjølebandasjer.

Nå er klokka over to,  og vi er overtrøtte,  Anne raper,  og tidligere i dag slo hun meg skikkelig hardt.  Og det var ikke da jeg sang,  en gang! Er det mulig?

Steder vi har vondt :
Anne: halsen, ryggen,  kneet (kræsja i et tre),  høyre ankel.

Monica: ryggen,  tåa (forstuet for et par uker siden),  skulderen,  knærne.

Dagens ordspråk: " what happens on pilegrimsleden stays on Facebook "

Jeg vet at pappa skal lese bloggen for dere i kveld,  så god natt,  sirius,  og god natt,  Daniel! Jeg er glad i dere!

Gjerde til turen.  Vi har kuttet toppen på fire lette fibergjerdestolper,  og disse fester vi med gaffatape.  Da har vi "sammenleggbare"  stolper.  

Vi dro til Smarthest Lene og fikk vår første (og eneste) sponsor!

Nå har jeg pakket og pakket siden mars,  men det er fremdeles ting som ikke fungerer helt hundre prosent.  Derfor tok vi en tur til www.smarthest.no og Lene.  Hun har så utrolig mye kult turutstyr i butikken sin! 

Egentlig skulle denne dagen være sosialdag med mennene våre,  men vi tenkte at en bitteliten tur til Hobøl måtte gå bra.  Vi tok med oss et barn hver (det barnet som ville vært mest slitsomt for mennene å ha,  vi sparer tross alt poeng her!),  og kjørte av gårde. 

På veien stakk vi innom Toys R us for å se etter trampolinenett,  men de solgte bare nett med trampoline,  eller nett uten stenger.  Vi hadde ikke plass i bilen til ny trampoline,  for det var hele fem esker,  så Frank Olaf,  mannen min,  tok Pajeroen for å dra dit selv,  men bilen havarerte på halvveien.  

Da vi endelig kom til Lene,  en lekebil og en hamburger senere (litt åte må man ha til barna),  så ble vi tatt i mot av verdens koseligste dame! 

På hestehengeren hennes stod det Pondus,  og Anne spurte om hun eide ham.  Det er nemlig en døl,  og da ble Anne veldig glad! Dølafolk liker å møte andre Dølafolk.  

Vi skravlet vel en time før vi en gang begynte å se på ting.  Barna fikk leke med Lenes søte,  en del eldre datter. Hun hadde ryddet rommet,  og det tok ca ti minutter før våre barn hadde enevendt kasser med Lego friends,  my littlest pet shop og polly pocket.  

Vi kunne sikkert ha kjøpt hele butikken til Lene.  Utstyret er så tilpasset turbruk at det er en fryd! Vi fant en kjempepraktisk kartmappe til å ha foran salen (og grunnen til at vi kom var at vi mistet kartmappa da vi var på rekognoseringstur).  Den hadde flere lommer under selve kartet,  og var lett å sette på og ta av.  

Jeg endte med å kjøpe nye salvesker foran,  og fikk et par store Cashel - vesker.  Masse mer plass enn jeg hadde,  mykt polstrede,  og enkle salvesker.  Da slapp jeg unna å ha cantlebagen på lenden til shamrac.  

Så fikk vi sammenleggbar hovkrok! Hurra! Så lett å klipse fast i en krok på utstyret! 

Til slutt var det en ankelveske,  og den satt godt på,  og var mye mindre i veien enn lårvesken vi hadde.  

Anne fikk i tillegg en veldig god røytebørste som hun vil skrive om selv. 

Lene så hun hadde lyst til å sponse oss med en del av utstyret,  og vi ble så glade! Lommebøkene våre er så slitne og syke etter forberedelsene,  så de trenger egentlig sjokkbølgebehandling og urteterapi så fort som mulig... 

Litt vondt i lommeboka:

Men Lene trådde til som vår første og eneste sponsor!