Ny hest

Som sikkert mange har fått med seg måtte jeg avlive Snippa i midten av mars i år. Hun ble sparket i bakbeinet på beitet i fjor og det skjedde noe rart i kodeleddet. Hun fikk fri siden i fjor høst med små skritteturer for å komme seg litt ut av gården :)
Prøvde å få henne i gang to ganger, men ble halt hver gang, og mer grinete for hver gang. I mars fikk vi ny oppstallør og det ble litt for mye hopp og sprett. Snippa hovnet opp fra koden og opp til hasen, og jeg bestemte meg for at nå var det nok. Fikk organisert med veterinær og slakter iløpet av et par dager og gjorde det hjemme.
Jeg var med Snippa til det siste, og det angrer jeg ikke på. Det var grusomt når bolten ble satt, men er glad jeg valgte det.

Fra turen vår mellom Eidsvoll og Trondheim. Her på Dovre

Det verste var å fortelle det til ungene. De hadde vært med på griseslakting bare noen måneder før, så de visste hva det betød å dø på den måten. Snippa var hesten til 4åringen min, og det var verst for henne, og hun ville ikke gå fra Snippa dagen før hun ble tatt :'(
Men er glad de ble involvert og fortalt at sånn og sånn skulle skje. De fortjente å vite det, og de hadde nok lurt fælt på hvor Snippa var om hun bare forsvant fra gården.

Meg og Snippa midt oppå Dovre

Siden jeg følte på meg at det gikk gale veien med Snippa kjøpte jeg en ny hest før jul. Jeg falt hodestups for en skimmel dølahingst på 1,5år. Han sto i Stavanger, så det var et stykke unna. Har angret mange ganger på at jeg kjøpte han, for han er et skikkelig rampebarn! ;)
Bestemte meg etterhvert for å kastrere pga han begynte å våkne og ble vanskelig å håndtere.
Nå er han godt integrert i flokken, fått seg et par damer som er bare hans og livet smiler igjen :)

Nordmann fra dagen jeg var og så på han



Jeg sendte han bort til temming og innkjøring i starten av mars, og det angrer jeg ikke på! Han sto to uker hos Terje Vollaug i Maura, og jeg var der et par ganger underveis og fikk være med og se hvordan prosessen gikk.

Har hatt Nordmann hjemme i noen dager nå etter tiden i Maura, og han har blitt litt mer voksen og mye mer håndterbar.
Han skal tilbake dit etter beitet i høst for videre utdanning, og det gleder vi oss veldig til! :)

For en man og pannelugg det er på den gutten!

Vært flink gutt og dratt frem tømmer. Dro de hele 30 meter ;)

Herregud så flott han er.... <3 

Jeg gleder meg til fremtiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt med meg Snippa videre. Nordmann har store hovspor å fylle <3

Liggeunderlag!

På langturen vår fra Eidsvoll til Trondheim, sov jeg på et 0,5cm tynt underlag, og et sausekinn. Saueskinnet hadde jeg i salen når jeg red, og hadde således dobbelt funksjon. Denne kombinasjonen var dessverre alt for dårlig, og jeg både skled av underlaget, frøs noe voldsomt, hadde beina utenfor sausekinnet, og kjente hver rot, tue og stein godt. Derfor begynte jeg jakten på nytt liggeunderlag.

Det finnes en hel haug med liggeunderlag, og det viktigste er egentlig å finne ut hva man vil forsake.
Man kan få ultralette underlag som omtrent ikke tar plass, superkomfortable underlag, og skambillige underlag. Men man får ikke alt.

Når man rir på langtur med hest, så synes jeg vekten har fryktelig mye å si. Jeg går utifra en tommelfingerregel om at jeg aldri skal overstige 20% av hestens vekt, inkludert meg selv og salen. Og 20% er temmelig mye, og man merker at hesten føles som en flytebrygge med såpass mye vekt. I utgangspunktet er dødvekt tyngre enn rytter, også. Har du derimot følgebil, eller liknende, så kjør nå bare på med det tyngste, verste som finnes, og få deg en god natts søvn!

Det er viktig å sove godt på langtur. Dette merket vi tydelig på Trondheimsturen vår, da vi fikk mange utrolig dårlige netter. Om man skal prestere i ukesvis, så er det forferdelig nedbrytende å ikke få god nok søvn. Jeg bestemte meg derfor for at jeg ikke skulle forsake nattesøvnen min neste gang jeg dro ut. Om man bare skal sove en natt, eller to, så klarer man seg med noen timers søvn, men på skikkelig langturer er det dumt å kaste bort søvnen på dårlig underlag. Hvis du, derimot er en som sover godt, uansett, så finnes det mange, selvoppblåsende underlag, som er ca 2-3 cm tykke. Disse er rimelige, men veier også en del, dog ikke så ille. Rundt 1100-1500g.

Jeg leste masse rundt på nettet, og fant ut at man måtte ha et minst 6cm tykt underlag (i oppblåst tilstand), om man skulle få en god natts søvn. Det viste seg at det var mange som hadde dette, og som likevel var svært lette. Et av de jeg virkelig likte godt, het Thermarest Neoair Xlite. Dette veide kun 350-460g, og hvis man er helt gal etter grammene, så kan man kjøpe en kortversjon, som kun er 120cm kort, og sove med beina utenfor.  (Fint til barn). Dette underlaget er i tillegg GULT, noe som så klart økte lysten på det. Det er dessverre temmelig dyrt, og når jeg prøvde det i butikken, så fant jeg ut at bloggerne som skriver det bråker fælt, har helt rett. Det knitrer noe voldsomt, og føles som om det skal til å ryke straks man tar på det. Det er visstnok godt ned til -4 grader, og var andrevalget mitt.

Jeg vurderte også sterkt Exped Synmat 7 (Medium- large). Dette underlaget veide 460g, bråkte ikke, og holdt til -4grader. Det var til og med gult, aiaiai...

Jeg endte opp med å kjøpe Exped Downmat UL S (small). Dette var GRÅTT (har du sett på maken!). Mannen i Villkmarksbutikken overtalte meg, siden jeg sa jeg var frossen. Underlaget holder helt ned til -25, og mange vinterfjellfarere bruker dette. Jeg lurte på om det var verdt den ekstra vekten, men fant ut at det kun veide 500g, siden jeg kunne nøye meg med small, som kun er 163cm langt (jeg er 160cm). Regular veier 575 (183cm).
Jeg fikk prøveligge det på gulvet, og selv med ytterklær, kunne jeg kjenne at det var skikkelig varmt, og kjempebehagelig å sove på. Det har i tillegg litt større riller ytterst, så man ikke får følelsen av å rulle av. Stor og god plass på dette underlaget!
Det er fylt med dun, og må derfor ikke blåses opp for hånd (eller munn), da det kommer fuktighet inn i det. Det følger med en pumpe, og jeg ba om å få se denne, siden jeg synes det er kjempetåpelig å bruke ekstra vekt på noe sånt.

pumpen var rett og slett en kjempetynn pakksekk (og brukes så klart som pakkesekk frem til man skal legge seg). Man fyller den med luft, lukker igjen, og presser ned. Så veldig enkelt ut da mannen i butikken gjorde det. Og ikke unødvendig vekt, da man gjerne trenger noen pakksekker, og det var av ultralett stoff.

Ulemper ved underlaget: ikke gult (grått), og man bør nok ha noe under, om man ligger på bakken. Men det holder med tarp, teltunderlag, tynn duk, tynt skumunderlag, eller andre ting. Man kan også kjøpe et underlagstrekk, men det synes jeg virker unødvendig vekt og unødvendige penger. Det er også et dyrt underlag, men jeg har funnet ut at nattesøvnen, varmen min, og ryggen min rett og slett trenger et dyrere underlag. Sorry, lommeboka! Det kan jo også kalles en ulempe at det ikke er det aller letteste underlaget, men følelsen på det letteste var at den var veldig skjør, selv om den sikkert ikke egentlig var det. Jeg bærer et par hundre gram ekstra, for å få det varmt.

Pris: Jeg ga 1799 for mitt underlag på Villmarksbutikken. De andre underlagene som passet meg, lå på omtrent samme pris, litt under for de som ikke tålte samme kulde. På Ebay får du dem egentlig ikke noe særlig billigere, på grunn av frakt og mva, som må betales. Men om du reiser til et land de selger dem billigere, så er det jo en annen sak. De andre to underlagene som jeg stod med sammen med dette, kostet 1499, og jeg tror det var 1799... Ihvertfall fant jeg ut at at det var såpass liten prisforskjell, at det ikke var verdt å tape varme for det. Men det kostet meg altså noen gram.

Morbid skrivechallenge

På NaNochatten (se tidligere innlegg for å se hva NaNo er) har vi akkurat hatt en challenge om hvem som kan skrive en historie om et mord som blir begått med en kopp. Her er blogginnlegget med alle bidragene, og mitt er inni der med nicket Villemy

http://ordordord.skriv.it/2015/11/16/kopper-en-felles-skrivechallenge/

Skriving pågår! Og går veldig bra!

Nå sitter jeg og skriver en hel masse! Det er veldig morsomt, For de som lurer på hva NaNoWriMo er, så se eget innlegg om emnet. Kort fortalt skal jeg skrive en bok på 50 000 ord i november, men siden jeg alltid er en overachiever, så går jeg for 100 000. 

Foreløbig har jeg skrevet i tre dager, og begynner snart på dag fire. Jeg har skrevet fryktelig mye, synes jeg selv, da. 36 000 ord har jeg til nå. Jeg er dermed over halvveis til 50k. Men kvaliteten er ikke så god ennå, siden det bare er et førsteutkast. Det er en litt sånn: "la meg bare få det ned på papiret"- greie. 

Jeg sitter her, ved skrivebordet mit. Har hengt opp bilder fra turen, og satt opp en settehylle med inspirerende småting i fine farger og en dæsj glitter. Alt som gir inspirasjon er gull! Så har jeg flere skrivebøker med diverse notater på høyresiden, og en bunke med utprint fra disposisjonen min og notater fra pcen på venstre side. Jeg har også tapet mange skjemaer fast på bordet, som jeg fyller ut etterhvert. Det er "bilder", "kilder", "figurer" og "folk som hjalp oss". I tillegg har jeg flere lister på veggen. For eksempel over hvilken dag vi red , hvor vi red, hvor langt og hvor vi sov, og en liste over ting jeg må huske å ha med, som ikke egentlig hører til i noe kapittel, men bare må nevnes et sted. Jeg har også diverse tegneseriefigurer av hestene våre, som skal være med som illustrasjoner. 

Her er statistikken min etter dag3: (Jeg kommer neppe til å klare å opprettholde denne farten!)

31.oktober 2015- Jeg skal delta på NaNoWriMo med historien fra turen vår!

NaNoWriMo (National Novel Writing Month) er en tradisjon som startet i USA, og som nå har kommet over hele verden. Poenget er at alle vi som har en forfatter i magen og harddisken full av ufullendte skriblerier, skal sette oss ned og skrive en hel bok på 30 dager. Det vil si, et førsteutkast. 

I løpet av den måneden, som altså er november, så skal vi skrive 50 000 ord, og ikke redigere noe. Poenget med "øvelsen" er rett og slett å få hele historien sin ned på papiret uten at man blir sittende og krølle med hver setning, og stopper helt opp. 

Jeg har skrevet flere bøker før. 4 stk, for å være nøyaktig. Ingen har blitt utgitt, og ingen har blitt solgt. Men jeg elsker å skrive, og jeg tror at disse skribleriene har fått meg et hakk videre på veien mot å faktisk få skrevet en bok!

I år har jeg, allerede før vi red til Trondheim, hatt planer om å skrive en bok om pilegrimsturen vår. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fant det ut, men da jeg først bestemte meg, så føltes det så riktig. 

Turen vår har vært et så stort høydepunkt, og har hatt en så stor innvirkning på livet mitt, og jeg ønsker å dele denne historien med dere alle. 

Nå vil dere kanskje argumentere med at jeg allerede har delt historien min med dere. Gjennom Facebook, bloggen, videoblogg, bilder og snutter. Og det er jo sant. Men jo mer jeg jobber med historien min, jo mer ser jeg at jeg ikke har delt noe som helst med dere...

Da vi red på turen vår var vi ekstremt restriktive med å dele noe. Vi var veldig redde for hva folk ville synes om ditten og datten, og hvordan folk ville se på oss. Derfor delte vi bare de tingene vi følte var helt trygt å dele. Det er den ene siden av det. 

Den andre siden er at en slik tur inneholder en stor historie på det mentale planet. Den indre reisen. Den som dere ikke kunne se i hverken bilder eller video. Den ønsker jeg å dele. 

På den tredje siden kommer overblikket jeg har fått i ettertid. Når jeg ser hele bildet, så var selve rideturen bare to uker i juni. Men hele turen har vært en reise fra min barndom, gjennom hesteverdenen, turverdenen, og til det siste året med forberedelser til selve turen. Det er så enormt mye jeg ønsker å fortelle!

Og formen "bok" er for meg noe litt mer hellig enn bare en blogg. Det er noe mer konkret. Som man kan holde i hånden og bla. Kjenne strukturen med fingrene, og til og med lukte på. Ja, jeg vil skrive en bok, og jeg har historien min her. Alt tidligere har vært øvelser, og nå er jeg klar!

Klokken 12 i natt begynner selve skrivingen. Jeg har nå 50 sider med notater, jeg har skisser, tabeller, lister over hvor vi red, hvem vi sov hos, hvem som hjalp oss, hvilke steder vi stoppet ved, utstyrslister og så videre. Så nå er det snart bare å begynne å skrive! Og hvis noen er interessert, så skal jeg prøve å holde selve skriveprosessen oppdatert her i bloggen for dere!

Bildet er fra en av våre venner vi møtte på turen:

Video for dag 16

Da er den her! Avslutningsvideoen fra dag 16!

Video fra dag 15

Her kommer video fra den nest siste dagen, dag 15!