I dag skulle vi gå en tur med Tina og Riyah. Anne hadde laget kløvsal av ponnisalen sin, og hadde festet Ortliebsalveskene sine på salen. På Riyah hadde jeg en barbakpad (Christ), som jeg skulle prøve ut.
Vi bestemte oss for å gå over Guri Land til Skardebergsdalen, men vi gikk en liten sti under kraftlinjene, for å komme opp dit. Det gikk veldig bra, bortsettfra et gammelt sauenettingsgjerde som lå nede. Vi greide å få hestene over ved å tråkke ned gjerdet på hver vår side av hesten, slik at det lå helt flatt.
Det var veldig deilig og varmt i solen, så vi måtte ta av oss en masse klær, men i skyggen var det iskaldt. Vi hadde heldigvis lag-på-lag-påkledning, så det var lett å justere. Jeg hadde satt en strikkløsgjort rundt paden i tillegg, og denne brukte jeg til å stikke jakkene under når jeg ville ha dem bort.
Over Guri Land har vi merket med plaststrimler i trærne, og vi fant fint den gamle veien vår. Jeg satt på Riyah over litt vann, og Anne ble bløt på skoene sine, haha! Egentlig skulle jeg ha Tina som håndhest, så hun kunne ta bilde, men bildet ble dårlig, og tauet hennes havnet i vannet, for hun dro seg bakover, og tullet frem og tilbake bak Riyah. Jeg ville ikke risikere at tauet surret seg rundt halen hennes, så det havnet visst i sumpen. Sooooorry, Anne! :P
Over på Skardebergsdalen:
Vi kom til hytta mi, og i dag hadde vi med engangsgrill, og Fjordland lasagne pakket inn i aluminiumsfolie. Vi varmet dem på grillen, og lagde oss en tekopp, eller tre, på gassbrenneren og tekjelen vår. Anne ville bare ha en eneste sukett i sin te, men jeg tok tre. Og melk. Alltid melk.
De to hestene var kjempesøte sammen. De fikk høy, vann og gulrøtter, og hver gang vi ristet på en boks, så kom de galopperende i håp om å få mer. Begge to er galoppsterke, og velger det veldig lett.
Uansett hvor vi er, så roter vi!
Det var gøy å ha med hundene. Tiana og Trulte har ikke fått være med så mye på hesteturer, men i dag kunne vi ta dem med, siden vi skulle gå.
Da vi gikk tilbake, ville vi prøve en ny vei ned mot Hestdalen. Den har jeg prøvd et par ganger før, man har alltid hatt problemer med den siste biten. Vi gikk fint innover, over litt bløte hull, og så forsvant stien. Men med riktig retningssans innabords, kom vi oss riktig vei. Det er fryktelig mange bølger og daler i mellom Hestdalen og Skardebergsdalen, så vi fikk brukt alt som fantes av terrengegenskaper hos hestene. De både hoppet over trær, gikk over bekker, opp og ned bratte skrenter og i kvist og kvast. Til slutt fant vi Hestdalsveien, men dessverre var det veldig bratt ned.
Da hørte vi plutselig skravling, og Eva kom ridende sammen med et par andre jenter, og noen håndhester. Nede i dalen. Vi hoiet og vinket, og de stoppet og så oss.
- Næmmen! Har dere rotet dere oppi DER? sa Eva, og lo. Vi fniste, og forklarte at jo, vi hadde jo det. Hun pekte ut hvor vi burde forsøke å gå ned, og vi snudde og gikk oppover skrenten igjen. Akkurat da var det veldig bratt for Tina, så hun dro seg frem, og Anne slapp henne opp skrenten. Ikke før hun var kommet opp satte hun av gårde i full galopp så kvister og granbar skvatt. Hun hoppet ti meter over treet som var aaalt for høyt for henne ti minutter tidligere, og Anne fløy etter.
- Mobilen min, ropte jeg etter Anne, for hun hadde akkurat tatt den for å ta et bilde av meg og Riyah. Hun la den på en haug, og stakk etter ponnien. Jeg måtte gå rundt en knaus, og rundt et nedfalt tre, før jeg fikk hentet mobilen. Ikke så lurt å skille lag uten å ha hver sin mobil.
Jeg hoppet opp på Riyah, og hun satte etter Tina (i et noe mer moderat tempo, til hennes ergrelse).
Anne løp, bikkjene løp og Riyah løp. Men den som løp raskest, var Tina. Vi så henne en lang stund, men til slutt var det bare sprutete hovspor i mosen, og gjørmeflekker over alt, som fortalte hvilken retning hun hadde gått. Tiana sporet henne opp med en gang, og loset oss i riktig retning.
Tilbake i Skardebergsdalen hadde vi skyhøy puls. Jeg hadde hoppet av, siden barbakpaden ikke var i nærheten av å funksjonere som en full-fart-sal, og både Anne og jeg peste, rødsprengte og fæle. Riyah måtte stoppe og drikke, og vi så etter spor. Det var små, hissige hesteskospor tilbake mot Skardebergsdalen, og straks vi fant ut hvor hun hadde løpt, ringte vi mennene våre, som plasserte seg på hvert sitt sted der hun kunne komme ut.
Etter en stund fant vi grimen og leietauet hennes, og vi gikk og gikk og gikk, men vi tok henne aldri igjen. Etter en evighet fikk vi endelig telefonen om at Atle hadde fått tak i henne, og han holdt henne til vi kom. Hun var veldig stolt av seg selv, og oppakningen kan garantert anbefales, for den hadde ikke flyttet seg i det hele tatt! (Hesten var også totalt uskadd, og var bare litt sur fordi vi fanget henne)
Turen kom på 17 km, 4t og 34 min (kun gå/ridetid), og 28 000skritt.
