Fryktelig mye trær vi må karre oss gjennom på turene våre 😂

Turen som ble mye lengre enn planlagt, med Riyah og Tina som håndhester.

 I dag skulle vi gå en tur med Tina og Riyah. Anne hadde laget kløvsal av ponnisalen sin, og hadde festet Ortliebsalveskene sine på salen. På Riyah hadde jeg en barbakpad (Christ), som jeg skulle prøve ut.

Vi bestemte oss for å gå over Guri Land til Skardebergsdalen, men vi gikk en liten sti under kraftlinjene, for å komme opp dit. Det gikk veldig bra, bortsettfra et gammelt sauenettingsgjerde som lå nede. Vi greide å få hestene over ved å tråkke ned gjerdet på hver vår side av hesten, slik at det lå helt flatt.

Det var veldig deilig og varmt i solen, så vi måtte ta av oss en masse klær, men i skyggen var det iskaldt. Vi hadde heldigvis lag-på-lag-påkledning, så det var lett å justere. Jeg hadde satt en strikkløsgjort rundt paden i tillegg, og denne brukte jeg til å stikke jakkene under når jeg ville ha dem bort.

Over Guri Land har vi merket med plaststrimler i trærne, og vi fant fint den gamle veien vår. Jeg satt på Riyah over litt vann, og Anne ble bløt på skoene sine, haha! Egentlig skulle jeg ha Tina som håndhest, så hun kunne ta bilde, men bildet ble dårlig, og tauet hennes havnet i vannet, for hun dro seg bakover, og tullet frem og tilbake bak Riyah. Jeg ville ikke risikere at tauet surret seg rundt halen hennes, så det havnet visst i sumpen. Sooooorry, Anne! :P

Over på Skardebergsdalen: 

Vi kom til hytta mi, og i dag hadde vi med engangsgrill, og Fjordland lasagne pakket inn i aluminiumsfolie. Vi varmet dem på grillen, og lagde oss en tekopp, eller tre, på gassbrenneren og tekjelen vår. Anne ville bare ha en eneste sukett i sin te, men jeg tok tre. Og melk. Alltid melk. 

De to hestene var kjempesøte sammen. De fikk høy, vann og gulrøtter, og hver gang vi ristet på en boks, så kom de galopperende i håp om å få mer. Begge to er galoppsterke, og velger det veldig lett.

Uansett hvor vi er, så roter vi!

 Det var gøy å ha med hundene. Tiana og Trulte har ikke fått være med så mye på hesteturer, men i dag kunne vi ta dem med, siden vi skulle gå.

Da vi gikk tilbake, ville vi prøve en ny vei ned mot Hestdalen. Den har jeg prøvd et par ganger før, man har alltid hatt problemer med den siste biten. Vi gikk fint innover, over litt bløte hull, og så forsvant stien. Men med riktig retningssans innabords, kom vi oss riktig vei. Det er fryktelig mange bølger og daler i mellom Hestdalen og Skardebergsdalen, så vi fikk brukt alt som fantes av terrengegenskaper hos hestene. De både hoppet over trær, gikk over bekker, opp og ned bratte skrenter og i kvist og kvast. Til slutt fant vi Hestdalsveien, men dessverre var det veldig bratt ned. 

Da hørte vi plutselig skravling, og Eva kom ridende sammen med et par andre jenter, og noen håndhester. Nede i dalen. Vi hoiet og vinket, og de stoppet og så oss. 

- Næmmen! Har dere rotet dere oppi DER? sa Eva, og lo. Vi fniste, og forklarte at jo, vi hadde jo det. Hun pekte ut hvor vi burde forsøke å gå ned, og vi snudde og gikk oppover skrenten igjen. Akkurat da var det veldig bratt for Tina, så hun dro seg frem, og Anne slapp henne opp skrenten. Ikke før hun var kommet opp satte hun av gårde i full galopp så kvister og granbar skvatt. Hun hoppet ti meter over treet som var aaalt for høyt for henne ti minutter tidligere, og Anne fløy etter. 

- Mobilen min, ropte jeg etter Anne, for hun hadde akkurat tatt den for å ta et bilde av meg og Riyah. Hun la den på en haug, og stakk etter ponnien. Jeg måtte gå rundt en knaus, og rundt et nedfalt tre, før jeg fikk hentet mobilen. Ikke så lurt å skille lag uten å ha hver sin mobil. 

Jeg hoppet opp på Riyah, og hun satte etter Tina (i et noe mer moderat tempo, til hennes ergrelse). 

Anne løp, bikkjene løp og Riyah løp. Men den som løp raskest, var Tina. Vi så henne en lang stund, men til slutt var det bare sprutete hovspor i mosen, og gjørmeflekker over alt, som fortalte hvilken retning hun hadde gått. Tiana sporet henne opp med en gang, og loset oss i riktig retning. 

Tilbake i Skardebergsdalen hadde vi skyhøy puls. Jeg hadde hoppet av, siden barbakpaden ikke var i nærheten av å funksjonere som en full-fart-sal, og både Anne og jeg peste, rødsprengte og fæle. Riyah måtte stoppe og drikke, og vi så etter spor. Det var små, hissige hesteskospor tilbake mot Skardebergsdalen, og straks vi fant ut hvor hun hadde løpt, ringte vi mennene våre, som plasserte seg på hvert sitt sted der hun kunne komme ut. 

Etter en stund fant vi grimen og leietauet hennes, og vi gikk og gikk og gikk, men vi tok henne aldri igjen. Etter en evighet fikk vi endelig telefonen om at Atle hadde fått tak i henne, og han holdt henne til vi kom. Hun var veldig stolt av seg selv, og oppakningen kan garantert anbefales, for den hadde ikke flyttet seg i det hele tatt! (Hesten var også totalt uskadd, og var bare litt sur fordi vi fanget henne)

Turen kom på 17 km, 4t og 34 min (kun gå/ridetid), og 28 000skritt.

Monica tok med Zevita bort til Anne og Nordmann, så stelte og vasket vi dem.

I dag var det strålende solskinn, og vi hadde to timer til rådighet, da jeg dro med meg en møkkete Zevita, en stor pose med børster, og en halv flaske hårshampo bort til Anne.



Vi hadde lenge planlagt at vi skulle la Nordmann få hilse på en av mine hester, og det var Zevita som ble den heldige førstedamen. Men for at det skulle være enkelt, og ikke innebære å ta Nordmann med ut på veien, eller føre til stress, ble vi enige om å binde dem i hver sin ende av bindebommen til Anne, og stå og børste og stelle dem lenge.

Det var for kaldt til å vaske hele hesten, men man, hale, og beina fra hasen/kneet og ned, fikk seg en omgang vann og shampo. Utrolig deilig å røske opp litt etter en kald og møkkete vinter.
Vi røsket opp i masse pels, og børstet og herjet til begge hestene skinte. Men det beste av alt, var egentlig at begge hestene stod så rolig og fint. Zevita nektet riktignok å spise høyet sitt da hun fikk vann i manen, og Nordmann måtte trippe litt rundt da han fikk våt hale, men alt i alt var det gullpremie til hestene for god miljøtrening.

Zevita, før stell

Nordmann måtte stå rolig med fremmed hoppe rett ved, og selv med shampo langt oppover knærne, og i halen var han eksemplarisk. Zevita fikk være med bort dit Anne har høy, og måtte forsere vannslanger i skumle farger, traktorredskaper og isopor. Men alt var helt greit.

Nordmann etter stell

Dessverre begynte Zevita å hoste en del da vi gikk hjemover. Hun begynte å snørre litt i går, og for sikkerhetsskyld avlyste jeg timen vi hadde i dressur på lange tøyler med Stine Larsen. Ikke verdt at hun skulle dra med seg eventuell smitte rundt. Anne sin stall var jo allerede  i sonen, i og med at jeg oppdaget snørr i går da vi var på tur med Tina. Håper det går fort over!

Zevita etter stell. Man og hale er fremdeles våte, så ser ikke helt bra ut.

Kjøre- og leietur med Zevita og Tina

Kjøre- og leietur med Zevita og Tina. 

I dag var det tre centimeter snø, og skikkelig sluddevær, da vi stod opp. Jeg spiste frokost med mann og barn, og Anne forsøkte å dra meg med ut på en jogge/gåtur i sørpeland. Jeg sa "ja" først, men ombestemte meg da jeg så ut av døren. Flinke Anne gikk ut likevel. 

Etter noen timer ble det derimot kjempesol, og jeg dro med mannen min og minstegutten (4) for å hente størstegutten (9) til fots, hos en kompis. Siden vi hadde tatt frem ullstilongsene igjen de siste dagene, ble vi overopphetet og svette. Men vi ga oss ikke av den grunn, og gikk fem kilometer med minsten i vogna, og fikk størstegutten med på å gå hjem igjen. 

Da vi nesten hadde kommet hjem, ringte Anne meg og spurte om jeg ble med på hestetur. Vi skulle egentlig ha middag, og mannen min ville helst at jeg spiste med familien, men jeg greide å lure meg til å dusje størstegutten, lage grøt, og så stikke av før det ble middagsspising. Anne skulle kjøre Tina, så jeg tok med en håndhest. Zevita i dag. 

For tiden har jeg hester som ikke er i noen supergod form. Zevita har hatt en veldig lang vinterferie, også på grunn av et spark, som gjorde at hun ble stående lenge. Hun er en veldig følsom og var hest, og hver gang det blir langt opphold, må vi nesten begynne på nytt med rytter. Jeg jobber derfor veldig mye bakkearbeid med henne. Akademisk ridekunst, horsemanship, klikkertrening, agility, longering, dressur på lange tøyler, tømmekjøring, og hva man nå vil kalle det. Vi gjør alt mulig rart. 

Jeg slang oppi litt snacks i en rumpetaske, som jeg tasket fast i vogna til Anne. Så dro vi av gårde. Begge satt i vogna på flatmark, og gikk i bakkene. Zevita slet med snørrete nese, og prustet snørr på oss flere ganger. Til slutt kom det en lang og seig snørr, som Zevita gned av på bakken, og Anne måtte filme det. Veldig morsomt, liksom, haha. 

Vi ble iskalde og frossne, så det var godt å gå når vi kunne. Når vi satt i vogna, insisterte Tina på å gå med høyre hjul nedi sporet, og venstrehjul oppe, nesten hele tiden. Hun hadde en suveren presisjon på å treffe absolutt alle steinene og røttene som var i Hestdalen for tiden, til våre rumper og ryggers fortvilelse. 

 I Hestdalen fant vi også rester av en avdød pegasus. Jeg visste at et var både nisser og troll her, men ikke at det var pegasus. Først så vi en haug med hvite pelsdotter, og like ved, en haug med hvite fjær. Stakkars! Var sikkert en baby som er født nå på vårparten...

Anne har blitt tvunget til å bruke tautømmer uten håndtak, av sin kjørementor. Men det virket som om hun trivdes godt med det. Var også fint da vi jogget med kjørehest, så hun kunne ha skikkelig lange tømmer. 

Vi skravlet litt om Pilegrimsturen vår i fjor, siden begge to har sett på videoene fra den gangen, i dag. Det er et tema som aldri blir utsnakket, for det er alltid nye detaljer å diskutere, ting vi lærte, ting vi vil gjøre igjen, ting vi ikke vil gjøre igjen, og stemningen på turen, som var helt spesiell. 

Vi tok en liten pause med litt sjokkis (jeg hadde tross alt ditchet middagen for å få tur), og så gikk vi hjem igjen. Da lot vi fine Nordmann hilse på vakre Zevita for første gang. De to flotteste hestente på jord! Vi håper å få tatt noen fine foto av dem sammen, en dag!

Vel hjemme igjen fant jeg ut at jeg hadde nesten 27 000 skritt i dag. Det er jo flott. Ble bare 9000 i går, så gjennomsnittet for helgen blir greit :)

Ny hest

Som sikkert mange har fått med seg måtte jeg avlive Snippa i midten av mars i år. Hun ble sparket i bakbeinet på beitet i fjor og det skjedde noe rart i kodeleddet. Hun fikk fri siden i fjor høst med små skritteturer for å komme seg litt ut av gården :)
Prøvde å få henne i gang to ganger, men ble halt hver gang, og mer grinete for hver gang. I mars fikk vi ny oppstallør og det ble litt for mye hopp og sprett. Snippa hovnet opp fra koden og opp til hasen, og jeg bestemte meg for at nå var det nok. Fikk organisert med veterinær og slakter iløpet av et par dager og gjorde det hjemme.
Jeg var med Snippa til det siste, og det angrer jeg ikke på. Det var grusomt når bolten ble satt, men er glad jeg valgte det.

Fra turen vår mellom Eidsvoll og Trondheim. Her på Dovre

Det verste var å fortelle det til ungene. De hadde vært med på griseslakting bare noen måneder før, så de visste hva det betød å dø på den måten. Snippa var hesten til 4åringen min, og det var verst for henne, og hun ville ikke gå fra Snippa dagen før hun ble tatt :'(
Men er glad de ble involvert og fortalt at sånn og sånn skulle skje. De fortjente å vite det, og de hadde nok lurt fælt på hvor Snippa var om hun bare forsvant fra gården.

Meg og Snippa midt oppå Dovre

Siden jeg følte på meg at det gikk gale veien med Snippa kjøpte jeg en ny hest før jul. Jeg falt hodestups for en skimmel dølahingst på 1,5år. Han sto i Stavanger, så det var et stykke unna. Har angret mange ganger på at jeg kjøpte han, for han er et skikkelig rampebarn! ;)
Bestemte meg etterhvert for å kastrere pga han begynte å våkne og ble vanskelig å håndtere.
Nå er han godt integrert i flokken, fått seg et par damer som er bare hans og livet smiler igjen :)

Nordmann fra dagen jeg var og så på han



Jeg sendte han bort til temming og innkjøring i starten av mars, og det angrer jeg ikke på! Han sto to uker hos Terje Vollaug i Maura, og jeg var der et par ganger underveis og fikk være med og se hvordan prosessen gikk.

Har hatt Nordmann hjemme i noen dager nå etter tiden i Maura, og han har blitt litt mer voksen og mye mer håndterbar.
Han skal tilbake dit etter beitet i høst for videre utdanning, og det gleder vi oss veldig til! :)

For en man og pannelugg det er på den gutten!

Vært flink gutt og dratt frem tømmer. Dro de hele 30 meter ;)

Herregud så flott han er.... <3 

Jeg gleder meg til fremtiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt med meg Snippa videre. Nordmann har store hovspor å fylle <3

Liggeunderlag!

På langturen vår fra Eidsvoll til Trondheim, sov jeg på et 0,5cm tynt underlag, og et sausekinn. Saueskinnet hadde jeg i salen når jeg red, og hadde således dobbelt funksjon. Denne kombinasjonen var dessverre alt for dårlig, og jeg både skled av underlaget, frøs noe voldsomt, hadde beina utenfor sausekinnet, og kjente hver rot, tue og stein godt. Derfor begynte jeg jakten på nytt liggeunderlag.

Det finnes en hel haug med liggeunderlag, og det viktigste er egentlig å finne ut hva man vil forsake.
Man kan få ultralette underlag som omtrent ikke tar plass, superkomfortable underlag, og skambillige underlag. Men man får ikke alt.

Når man rir på langtur med hest, så synes jeg vekten har fryktelig mye å si. Jeg går utifra en tommelfingerregel om at jeg aldri skal overstige 20% av hestens vekt, inkludert meg selv og salen. Og 20% er temmelig mye, og man merker at hesten føles som en flytebrygge med såpass mye vekt. I utgangspunktet er dødvekt tyngre enn rytter, også. Har du derimot følgebil, eller liknende, så kjør nå bare på med det tyngste, verste som finnes, og få deg en god natts søvn!

Det er viktig å sove godt på langtur. Dette merket vi tydelig på Trondheimsturen vår, da vi fikk mange utrolig dårlige netter. Om man skal prestere i ukesvis, så er det forferdelig nedbrytende å ikke få god nok søvn. Jeg bestemte meg derfor for at jeg ikke skulle forsake nattesøvnen min neste gang jeg dro ut. Om man bare skal sove en natt, eller to, så klarer man seg med noen timers søvn, men på skikkelig langturer er det dumt å kaste bort søvnen på dårlig underlag. Hvis du, derimot er en som sover godt, uansett, så finnes det mange, selvoppblåsende underlag, som er ca 2-3 cm tykke. Disse er rimelige, men veier også en del, dog ikke så ille. Rundt 1100-1500g.

Jeg leste masse rundt på nettet, og fant ut at man måtte ha et minst 6cm tykt underlag (i oppblåst tilstand), om man skulle få en god natts søvn. Det viste seg at det var mange som hadde dette, og som likevel var svært lette. Et av de jeg virkelig likte godt, het Thermarest Neoair Xlite. Dette veide kun 350-460g, og hvis man er helt gal etter grammene, så kan man kjøpe en kortversjon, som kun er 120cm kort, og sove med beina utenfor.  (Fint til barn). Dette underlaget er i tillegg GULT, noe som så klart økte lysten på det. Det er dessverre temmelig dyrt, og når jeg prøvde det i butikken, så fant jeg ut at bloggerne som skriver det bråker fælt, har helt rett. Det knitrer noe voldsomt, og føles som om det skal til å ryke straks man tar på det. Det er visstnok godt ned til -4 grader, og var andrevalget mitt.

Jeg vurderte også sterkt Exped Synmat 7 (Medium- large). Dette underlaget veide 460g, bråkte ikke, og holdt til -4grader. Det var til og med gult, aiaiai...

Jeg endte opp med å kjøpe Exped Downmat UL S (small). Dette var GRÅTT (har du sett på maken!). Mannen i Villkmarksbutikken overtalte meg, siden jeg sa jeg var frossen. Underlaget holder helt ned til -25, og mange vinterfjellfarere bruker dette. Jeg lurte på om det var verdt den ekstra vekten, men fant ut at det kun veide 500g, siden jeg kunne nøye meg med small, som kun er 163cm langt (jeg er 160cm). Regular veier 575 (183cm).
Jeg fikk prøveligge det på gulvet, og selv med ytterklær, kunne jeg kjenne at det var skikkelig varmt, og kjempebehagelig å sove på. Det har i tillegg litt større riller ytterst, så man ikke får følelsen av å rulle av. Stor og god plass på dette underlaget!
Det er fylt med dun, og må derfor ikke blåses opp for hånd (eller munn), da det kommer fuktighet inn i det. Det følger med en pumpe, og jeg ba om å få se denne, siden jeg synes det er kjempetåpelig å bruke ekstra vekt på noe sånt.

pumpen var rett og slett en kjempetynn pakksekk (og brukes så klart som pakkesekk frem til man skal legge seg). Man fyller den med luft, lukker igjen, og presser ned. Så veldig enkelt ut da mannen i butikken gjorde det. Og ikke unødvendig vekt, da man gjerne trenger noen pakksekker, og det var av ultralett stoff.

Ulemper ved underlaget: ikke gult (grått), og man bør nok ha noe under, om man ligger på bakken. Men det holder med tarp, teltunderlag, tynn duk, tynt skumunderlag, eller andre ting. Man kan også kjøpe et underlagstrekk, men det synes jeg virker unødvendig vekt og unødvendige penger. Det er også et dyrt underlag, men jeg har funnet ut at nattesøvnen, varmen min, og ryggen min rett og slett trenger et dyrere underlag. Sorry, lommeboka! Det kan jo også kalles en ulempe at det ikke er det aller letteste underlaget, men følelsen på det letteste var at den var veldig skjør, selv om den sikkert ikke egentlig var det. Jeg bærer et par hundre gram ekstra, for å få det varmt.

Pris: Jeg ga 1799 for mitt underlag på Villmarksbutikken. De andre underlagene som passet meg, lå på omtrent samme pris, litt under for de som ikke tålte samme kulde. På Ebay får du dem egentlig ikke noe særlig billigere, på grunn av frakt og mva, som må betales. Men om du reiser til et land de selger dem billigere, så er det jo en annen sak. De andre to underlagene som jeg stod med sammen med dette, kostet 1499, og jeg tror det var 1799... Ihvertfall fant jeg ut at at det var såpass liten prisforskjell, at det ikke var verdt å tape varme for det. Men det kostet meg altså noen gram.

Morbid skrivechallenge

På NaNochatten (se tidligere innlegg for å se hva NaNo er) har vi akkurat hatt en challenge om hvem som kan skrive en historie om et mord som blir begått med en kopp. Her er blogginnlegget med alle bidragene, og mitt er inni der med nicket Villemy

http://ordordord.skriv.it/2015/11/16/kopper-en-felles-skrivechallenge/