I dag red vi en tur vi ikke har ridd før. Ganske gøy, i grunn, at vi har bodd i nabolaget i over ti år (Riktignok på en annen gård enn den jeg bor på i dag, men Anne har bodd på sin gård lenge. Vet ikke helt hvor lenge, og får ikke tak i henne på Facebook akkurat nå, men JEG har i hvertfall bodd i nabolaget i ti år. ) og enda ikke har funnet alle rideveiene i skogen!
Det er tradisjon at Anne og jeg navngir veiene som ikke har noe navn fra før av, og denne stien ble døpt til Skytstien, fordi den ligger litt bak skytebanen. Vi red også forbi nydøpte Skytrøysa og Skytknausen (som vi egentlig skulle holde til venstre for, men det klarte vi ikke og havnet derfor langt oppi ingenmannsland før vi fant en gammel sti vi red for mange år siden). I skogen er det så klart ikke noe som heter "venstre" og "høyre", men alt heter "sør" eller "nord" eller andre himmelretninger. Man kan jo ikke si "til venstre for steinen", for det endrer seg jo i forhold til hvilken retning man tar og hvilken vei man kommer fra!
Altså, vi skulle ri opp Skytstien, og ta til venstre for knausen (nå døpt til Skytknausen). Vi fikk høre at veien var så bratt og vanskelig at den ikke egnet seg noe særlig for hest, men vi ble kjempefornøyde og syntes den minnet mer om en firefelts motorvei i forhold til hva vi er vant til å ri på når vi drar på terrengtur.
Vi fant en fantastisk åpen hoggstfeltsplass med utsikt over begge sine gårder, og tre kjempestore, rare steiner som vi ble enige om at måtte bli det første overnattingsstedet når vi (omsider) får våre bivy bags (enmansstelt/pose/ting ) i posten. Da blir det prøvings! Vi skal jo ri til Trondheim i sommer, og alt utstyret må være utprøvd på forhånd!
Prøvings ble det i dag også, da både Anne og jeg har forsøkt, og lyktes med tennstål hjemme (inne). Med tre uker tørke, stekende sol og masse tørt gress, så burde utsiktene for suksess være rimelig store.Vi slapp hestene løs, og fant en kjempefin plass der hele tre bekker møtte hverandre (må jo ha slokkevann i nærheten, så klønete som vi er). Snippa ville gå hjem, så hun ble tatt i bånd, og så begynte vi forsøket. Det er slett ikke vanskelig å få gnist på tennstålet. Det går helt fint. Masse gnist. Store gnist. Det som er problemet, er å få det gremmelige gresset til å ta fyr! Knusktørt som loet i tørketrommelfilteret, var det, men neimen om det ville ta fyr!
Anne ga opp, og ga tennstålet til meg. Da begynte Shamrac å gå hjem, så jeg måtte gå og hente ham. Men så forsøkte også jeg. Jeg dro stålet ned og stålet opp, og kniven ned og kniven opp, med høyre og venstre og høyre og venstre og plonstre og vrangstre, men itteno fyr. Til slutt ga vi opp. Vi dyttet gresset nedi bekken i tilfelle det mot formodning skulle være noen glør der. Så red vi videre. Altså til venstre for knausen, som ikke ble til venstre for riktig knaus, likevel.
Vi red opp og ned og opp og ned, og vi fikk en kjempefin tur. Vi hadde retningen bra, og fant til slutt en gammel sti, som vi har ridd for noen år tilbake. Det var minst to involverte latterkramper, tøys og tull og skikkelig dårlige ordspill, pluss den gode kommentaren: " Jeg bare rir her i full fart uten å tenke... AU!!" (som vil gå inn i sitathistorien)
Og jeg glemte å skrive det viktigste med hele turen: vi så ØØØØØØØRN! Oh My Gådd!
