- Det er Karma, sier Anne og jeg, når det skjer noe dårlig.
- Det er Karma, sier vi, når det skjer noe bra.
- Karma er noe dritt, pleier Anne og jeg å si.
Karma er nesten som vår andre Gud. Etter Allfred. Allfred er helt klart den første Guden.
(Les om Allfred her: Dag 1 av Pilegrimsleden)
Karma er noe vi prøver å få til å være på vår side hele tiden. Vi prøver å være snille og greie, og når vi har fått masse tilbake av Karma så vet vi at vi er på tynn is. Vi tenker på det nesten som en konto man kan sette inn penger på, og ta ut penger. For å ta ut penger, må det være penger der. Hvis ikke blir det minuskonto.
- Detta ække no dritt, pleier vi også i si. Men akkurat i dag så var det det det var. Noe dritt.
Vi kjørte innover veien, og det var bare rett på den andre siden av bommen at de første bæsjene kom. Det var helt klart hestebæsj, men den var spredt ut i små boller, som hadde blitt trampet godt ned i løpet av vinteren. Dette er en billøs vei, men det er mye trafikk av turgåere, hundekjørere, hesteridere og syklister. Og mye dritt.
Mange rir inn Fløytaveien. Og noen av oss prøver alltid å sparke bæsjen ut i grøfta. Men når man rir, så er det veldig slitsomt å stoppe og gå av hesten når man rir araber. De har en tendens til å bæsje femten ganger på en tur, og da gjerne i små drop-plopp i en lang renne bakover. Når bæsjen i tillegg er helt nylagt, varm og våt, da har man ikke såååå lyst til å sparke skiten ut med skoene man skal putte i stigbøylene etterpå. Derfor prøver vi å gå noen turer og sparke vekk litt av og til, for gammel bæsj er lett å sparke, men det blir liksom ikke alltid til at vi sparker bort alt, for det er MANGE som rir på veien her.
Vi tenkte derfor å gjøre det skikkelig denne gangen.
- Bæsj! ropte jeg til Anne, og signaliserte at hun skulle tøyle Tina. Eller heter det "tømme Tina", siden man kjører med tømmer?
- Ptrooo, ropte hun, og jeg hoppet ut på siden med riven klar.
- Skal jeg ta bæsj som er trøkket flat, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne. Jeg begynte å skrape opp, og det var ikke så vanskelig som det først så ut. Det var utrolig tilfredstillende å se hvordan skitten ble dratt vekk fra veien, og slengt godt ut i grøften, og spredd ut. Kommer til å vokse godt med ugress på Fløytaveien i år!
Jeg slang meg opp i vognen igjen, og det var ikke mange meterne før jeg ropte:
- Bæsj! igjen, og Anne måtte stoppe. Vi surret litt for å finne ut om det var best at Tina stoppet foran eller bak bæsjen, men vi fant ut at alt gikk bra, så lenge Tina ikke turner.
- Skal jeg ta hundebæsj, spurte jeg.
- Ja, skal det være så skal det være, sa Anne.
- Ja, det ække no dritt, svarte jeg. Men det var det jo.
Det er noe rart med hundebæsj. Det er nemlig skikkelig ekkelt. Lukter vondt, også. I motsetning til hestebæsj. Hestebæsj er jo bare tørre klumper. Lukter ikke noe. Bare gress, likevel. Hva? Er du ikke enig? Jeg trodde alle mente det om hestebæsj. Hestebæsj er helt greie, håndterlige saker. Hundebæsj er bare: æææææsj!
Det var dritmye drit på Fløytaveien. Jeg rakte opp, og Anne kjørte. Vi måtte stoppe titt og ofte for å ta klumper opp. Klumper på grusveien var lett å ta, men de som lå i gresstripen, eller som lå på pukk, var veldig vanskelig å få opp.
- Skal jeg ta det som ligger i kanten, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne.
- Ja, fader, sa jeg. - Det ække no dritt!
- Her var det skitmye, sa Anne.
Så bar det av sted igjen. Vi prøvde å trave litt, men det varte ikke lenge før jeg ropte: - Stooooopp!
- Skitt! svarte Anne, og bråstoppet hestepæremaskinen.
Jeg greide så klart å tråkke i en hundebæsj. Det var helt bedritent. Så jeg gikk bortover veien, mens jeg prøvde å vrikke helen så godt som mulig for hvert skritt, så jeg skulle få av mest mulig på veien, mens jeg raket opp bæsj.
- Nå får vi god Karma, sa jeg.
- Ja, sa Anne. - Det ække noe dritt!
- Nei, fytti bikkja, svarte jeg.
til slutt kom vi til enden på Holtåveien, ved Fløyta.
- Skal vi kjøre over brua og ta det ved parkeringen, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, svarte Anne.
- Skitt au, sa jeg.
Så gikk vi over brua og tok et tak der også. Og så tok vi en tur på utedoen. Der inne luktet det skikkelig bæsj.
Etterpå kunne endelig Tina turne, så vi kunne dra hjem. Da fikk vi noen flotte travstrekker, og et par galopper hjem igjen. Vi møtte også en fyr som gikk på Fløyta, og jeg sa til Anne:
- Hvis han er en pilegrim, så må vi bare prate med ham!
- Men tenk om han går Rondanestien, sa hun.
- Hæ? Ingen går vel Rondanestien, sa jeg.
Vi stoppet og spurte, og joda, han gikk Rondanestien, han. Vi fortalte at vi red Pilegrimsleden til Trondheim i fjor, og pratet litt. Vi må ha sett ganske rare ut: to damer i en shetlandsponnivogn med en rive. Han må ha trodd at vi var riv, ruskende gale. Så han spurte: - Red dere med denna? og pekte på Tina.
Etter å ha ledd litt kjørte vi videre, og vi var enige om at han var heldig. Tenk, helt bæsjefri vei!
Nå har vi fått rettet litt på Karmaen vår fra søndagen da vi var på hesteshow og mistet hjulet på bilen på vei hjem. Med hestehenger på, og alt. Da Allfred virkelig hjalp oss. Les om det her: http://annemonicas.blogspot.no/2016/05/den-gangen-vi-dro-pa-hesteshow-hesten.html
Apropos Karma, så er vi litt seriøse der. Hvis alle plukker opp dritten etter seg, så blir det veldig fint og rent og pent! Men det er jo ikke alltid sånn at man får det til alle steder. Kanskje oppdaget man ikke at hesten bæsjet, eller kanskje man til og med mister noe søppel. Derfor er det lurt å av og til ta seg en karmatur. Plukk opp noe etter noen andre. For det er garantert noen som har plukket opp etter deg en gang. Så kan du heller glede deg over å få en fet Karmakonto!
