Terreng
lørdag 20. juni 2015
mandag 15. juni 2015
Video fra dag14
Her kommer en liten film fra dag 14. Dette blir den siste videoen som blir lagt ut før jentene er i mål! Siden jentene ikke har lastet opp for dag 15 enda og jeg må på jobb i morgen!
Video fra dag 13
Siden dag 12 var en hviledag lager jeg ikke video fra den. Så her kommer video fra dag 13:
søndag 14. juni 2015
Dag 10. Aateige- Fokstugu- Hjerkinn_ over fjellet 40km
Dag 10
Vi våknet opp i den fine, lille bua til Alf og Karin. Det var godt og varmt, og vi hadde en masse puter, dyner, tepper og sausekinn. Bankelydene på døren fikk oss til å sette oss opp, og en morgenblid Karin forkynte at klokken var åtte, og vi måtte komme og spise frokost.
Planen vår hadde vært å stå opp klokken syv, siden vi skulle ri såpass langt og krevende i dag. Men mobilen til Anne hadde ikke vekket oss. Senere fant vi ut at når lyden var skrudde av, så var også alarmene skrudd av på den.
Vi fikk god forkost, og Alf og Karin viste oss to elger som gikk på et jorde langt nede. Vi fikk låne kikkerten og se, og etterhvert kom det også en tredje.
Huset til Karin og Alf var huset Alf hadde vokst opp i. Nå bodde de på Otta, men var her mye om sommeren. Huset var gammelt, og fullt av personlighet. Man kunne se farger og kombinasjoner som ikke er vanlige i dag, nå som alle hus skal være hvite og sterile. Det var gamle bilder på veggene, bilder av hus, og gamle visdomsord med den lille jenta og gutten, med tekst som alltid begynner med: "Kjærlighet her...". På badet var det også en plakett med et troll som smilte sjarmerende mot deg og inskripsjonen: " Jeg bader en gang i året. Enten jeg trenger det, eller ikke. ".
Vi kom oss ut til hestene, som fikk litt kraftfôr mens vi salte på dem. Det er utrolig mye ustyr som skal på, men vi har begynt å få teken på det nå. Jeg har selve salen min, og på den sitter de fremre salveskene fast. Det er en sort Cashel-salveske med to sidelommer og en stor midtlomme. I den midtre lommen har jeg pilegrimspasset, regnponcho og en plastsøppelsekk til å ha på sauen om det regner, samt powerbanken og ledning. I tillegg er det en liten lomme oppå denne. Der har jeg nesespray og mentolathum. I sideveskene har jeg en liten colaflaske, rainlegs (som er tynne chaps til å feste utenpå ridebuksen. Holder regnet unna akkurat på lårene. De veier nesten ingenting, og er lette å ta av og på). Jeg har vindjakken min og vindbuksen min, kartene, noen dager pilegrimsguiden, og gjerne litt sjokolade i disse veskene. Drikkeflaskkeholderen min i gult henger å siden. Der hadde jeg i dag en vannflaske fylt med vann fra den hellige Olavskilden, så vi får god lykke over fjellet, og helbredelse.
Oppå denne salvesken er kartet festet. Det et eget kit med kart i en plastlomme, og en del smålommer. Enkel å feste oppå, og lett å ha småting tilgjengelig. Så har jeg et saueskinn på salen, og dette er festet med høytråd i fremsvisselen, og for denne turen har jeg festet den litt bedre. I tillegg har jeg en karabinkrok som jeg fester tøylene i når jeg skal finne frem noe, når jeg leier hesten i leietauet, eller jeg fester salgjorden i den når jeg skal ta av salen, så den ikke henger og slenger.
Når jeg så har fått dette oppå hesten, bretter jeg sammen dekkenet, og legger det bak salen på lenden. Så fester jeg de to store salveskene sammen, og legger dem over dekkenet. De festes med en rekke remmer i ringer på salen, og i salgjorden, samt en egen gjord under magen på hesten. Saueskinnet festes med en løs strikkgjord, og forstykket festes foran isalen, og under salgjorden bak løsgjorden, for å hindre at salen sklir bak, eller at løsgjorden gjør det.
Så fester jeg liggeunderlaget i en rull bak salen, og setter ukulelen fast med to gule, tynne jekkestropper. Bittet har jeg stort sett hengende i kroker bak eller foran salen, og rir bittløst.
Pilegrimsleden begynte opp på fjellet rett utenfor Alf og Karins hus. Vi måtte forbi inngjerdningen til Lotte og Ronja igjen, og så var det en port der det velkjente pilegrimsmerket stod, samt en blå krone, siden dette er den gamle kongeveien.
Det var spesielt å se hvordan hele terrenget endret seg idet vi gikk igennom denne porten. Fra å være frodiggrønt og masse, tykt, langt beitegress å Aateige, gikk det straks over til å være steinete, tørt og mye rødt og brunt i lav og lyng. Trærne ble med ett krokete og hadde tynnere stammer og kortere grenser med butte knopper i stedet for lange, hengende fingre, slik bjørketrærne har lengre ned.
Vi fikk fjellfølelsen med det samme, og begynte oppstigningen med smil om munnen og en lett stemning. Det var dette vi hadde kommet for. Å ri over Dovre. Ri på fjellet. Ri til Trondheim. Hjemme var det masse lavland og grusveier, terreng der også, men med andre karakteristiske trekk enn her. Nå var vi ved Dovre, og over skulle vi. Vi skulle ha to dager foran oss, som skulle være høydepunktet på turen.
Det var mange som advarte oss mot å krysse fjellet. Det var noen tyskere som hadde gått leden dagen før, og de sa de hadde vasset med snø til livet, og de var helt utslitt. Alf hadde kjørt dem ut fra fjellet i en gammel militærbil. Det var sikkert ikke egentlig en bil, men et slags superkjøretøy som fikset terrenget og snø. Alf visste ikke helt om han trodde på det med snø til livet. Han mente det nok var noen fokker her og der, men at det stort sett burde gå greit. Alternativet var å ri E6, og det hadde vi absolutt ikke lyst til. Kunne tyskerne, så kunne vi og! Men vi måtte passe oss for moskus. Siden våren var så veldig sen og veldig kald, trakk de ned mot lavere strøk. Og møtte vi moskus måtte vi straks trekke oss sakte tilbake. Vi måtte bare håpe at vi ikke kom bardus på en som lå inne i en busk. Men som regel var de på andre siden av E6.
Litt skremte ble vi, så vi tok en slurk av Olavvannet, og helte litt i manen på hestene, for sikkerhetsskyld. Vann som var velsignet av både Odin, Tor og Gud, måtte vel være å helgardere seg? Vi ba Allfred om å hjelpe oss til å få en fin tur over fjellet, også. Så var vi helgardert i mange religioner.
Vi skrittet en god stund, og så slo vi over i et lett trav. Hestene var rolige, gikk på slakke tøyler og virket å nyte fjelluften. De kikket seg rolig rundt, og jogget fint oppover stien til tross for steinete underlag. Jo høyere opp vi kom, jo rødere ble det. Ispedd av lysebrune flekker. Det tok ikke lang tid før det kom en og annen hvit snøflekk.
Vi kom opp på et platå, og leden snirklet seg i kruseduller mot snøfokkene. Vi trasket uti det, og hestene gikk fjærlett over snøen. Det var såpass kjølig at både dunjakken, vindjakken, buff og bandana samt vinterhansker kom på. Vindbuksene hadde vi hatt på fra starten.
Det tok ikke lang tid før hestene datt litt ned i snøen, og det ble tungt å gå. Vi trasket litt rundt, og kom på den andre siden. Men hvor var leden? Vi peilet oss inn nordover, og fant den igjen noen meter lengre bort. Den gikk opp på en liten topp, og rundt og ned på andre siden. Så kom vi til en ny
snøfonne. Det ble snø over knærne på hestene, de prustet litt i nesen, men fant seg i sin skjebne. Vi hadde tross alt trent mye på å gå i snø i vinter. Men etterhvert sank de dypere, og plutselig falt de ned i et hull. Snøen rakk over bringen, og Snippa stoppet og tittet seg forvirret rundt etter den beste veien ut av snøfonnen. Shamrac samlet bakbeina og hoppet som en gasselle og landet med samlede frembein. Men det var like dypt der, så han tok sats igen, og hoppet med samlede bein raskere og raskere. Jeg forsøkte å stoppe ham, men han ble vill i øynene, så jeg hoppet av og tok tak i leietauet.
- Nå må du roe deg, vennen, sa jeg.
Shamrac svarte med å blåse hardt, og satte i et nytt gassellehopp.
- Stopp! ropte jeg, og dro hardt i tauet.
Han vred seg rundt og begynte å trave med høye elgsteg rundt meg.
Jeg lot ham løpe rundt meg, men jeg så at panikken tok ham, og han lå dypt i snøen og spant ned den. Jeg tenkte det beste var å slippe ham, så han kunne gå til Snippa og Anne før han tråkket på meg i all basingen sin. Så jeg slapp, og han kastet seg rundt, hoppet ut av snøfonna som en grisunge som blir sluppet i høyt gras for første gang, og satte i hurtig trav med halen til værs, i retning Aateige igjen.
- Shamrac! ropte jeg fåfengt.
Anne smattet på Snippa og satte etter ham, men Shamrac var på full fart sørover igjen.
- Anne! Ta ham, da! ropte jeg, og forsøkte pesende å løpe i snøen. Kom jeg til å måtte gå hele turen tilbake til Aateige for å hente ham? Hvor langt hadde vi egentlig ridd? Hvor lenge? Jeg anslo at det sikkert ville ta meg en time å ri tilbake. Og måtte vi i såfall snu og ta E6? Forarget kjempet jeg meg ut av snøen, og kom på steingrunn igjen.
Anne kom nærmere Shamrac, og det så ut til at han økte farten. Dersom han satte i galopp ville Snippa og Anne ikke ha en sjanse i havet. Eller på fjellet, rettere sagt. Annlle stoppet Snippa og forsøkte å ri motsatt retning i håp om at Shamrac skulle stoppe opp og komme etter. men han travet med hodet i stolt araberholdning og en nakkekrumming som kunne gjort en hvilken som helst avlshingst misunnelig. Knærne hans danset i bringehøyde, og hele siluetten hans kunne sees mot den grå himmelen.
Anne og Snippa tok opp jakten på ham igjen, og endelig fikk de tak i ham. Jeg peste meg løpende mot dem, og fikk etter en liten stund hesten min igjen. Jeg visste ikke helt om jeg skulle være sint på ham eller ikke, men jeg var i hvertfall veldig glad for å slippe å gå tilbake til Aateige.
På grunn av den tunge snøen, satte jeg meg opp igjen. Vi red utenfor der vi kunne, men måtte over noen flere fokker. Shamrac likte det ikke noe særlig, men jeg var fast bestemt på å ikke hoppe av igjen. Han balet litt, men jeg holdt meg fast, selv om han tok kenguruhopp.
På toppen var det en trekasse med en bok der vi skrev navnene på oss selv og hestene. Så så vi Fokstugu og Allemannsrøysa. Allemannsrøysa er en steinrøys der man kan legge igjen en lidelse eller bør man har båret på. Dersom man hadde noe slikt, kunne man ta med en stein hjemmefra, og børen eller lidelsen ville bli igjen her på Allemannsrøysa. Dessverre hadde ikke vi med noen steiner hjemmefra, men vi beundret den litt, før vi dro videre. Vi var overrasket over hvor langt vi faktisk hadde kommet.
Vi ringte Alf for å fortelle hvor langt vi var, for han og Karin skulle kjøre en del av utstyret vårt over til Fokstugu. Vi rapporterte om de tre rypene vi hadde sett, for som jeger etterspurte han slik informasjon. Vi fortalte og om snøen, men at det nå sikkert ville gå fort. Trodde vi.
Vi snakket også med en journaslist fra en lokalavis, og med TV2-reporteren som skulle møte oss på Fokstugu. Så red vi med godt mot.
Men det kom mere snø. Vi red lange omveier, og noen ganger over. Det gikk sakte og trått, og var vått og ikke så bra. Det blåste, og kom til og med noen snøfnugg. Så kom vi plutselig til en skikkelig snøkant. Vi kunne ikke se over kanten, så Anne holdt hestene, mens jeg snek meg forsiktig og tittet over kanten.
Det var en elv eller stor bekk nede i en bratt og ufremkommelig dal. Det var ca ti meter rett ned, og snøen hadde lagt seg som en stor bølge av en kant med heng utenfor. Det var nok et enormt troll som hadde tatt en isskje for å lage seg en iskule, tenker jeg. Det var jo mest Dovregubber rundt her, men de var jo ikke så store, så jeg lurer på om det må ha vært en gammel jotne, siden det var såpass stort.
-Jeg rir i allefall ikke ned her, sa jeg til Anne.
Hun tittet litt på meg, og måtte bort og se selv.
- Hva gjør vi nå, da?
Vi kikket litt til både høyre og venstre. Mot høyre var det enda dypere ned i dalen, men mot venstre var det ørlite grann bedre. Snøfonnen hang ikke like mye nutover kanten der.
Vi bestemte oss for å gå i sikk-sakk nedover mot venstre, men holdt oss hele tiden langt foran og over hestene, i tilfelle de gikk igennom og skled de ti meterne ned. Jeg hadde hjertet litt i halsen, men det var jo bare å gå. Hva skulle vi ellers ha gjort? Snudd, liksom?
Vi trasket ned den bratte skrenten, og ba til Allfred om hjelp. Han var snill mot oss, og snøen holdt tyngden til hestene, og det var ikke lenge før vi stod midt i den steinete, herlige elven. Det gjorde ikke noe at vi måtte vasse igjennom og at det var en masse høydeforskjeller og slett ingen god bunn i elven. Det var mye bedre enn snøkanten etter trollisskjea!
Vi hadde mistet myen tid, og det så ikke ut til at hverken Alf eller noen av journalistene slapp unna å vente på oss. Vi okket litt da det kom noen nye snøfokker, og forsøkte så godt vi kunne å holde oss på haugene av lav og lyng. Rundt trærne var det stort sett bare flekker, så vi red fra tre til tre. Innimellom sank de dypt, og Shamrac tok rådyhopp med samlede bein, og kavet. Snippa stoppet opp og nektet å gå. men vi kom oss igjennom, og biten vi trodde skulle ta en halvtime, tok to timer...
Til slutt kom vi endelig ned mot Fokstugu. Vi var blitt advart mot å gå rett ned dit på grunn av grinder man ikke kom igjennom med hest, men Alf sa det ikke stemte, og han hadde rett. Det var kun en grind helt nederst, og den var vidåpen. Kanskje Allfred hadde åpnet den for oss?
Vi kom oss ned, og Alf og Karin stod klare med høy, kraftfôr og en del av bagasjen vår. Det var deilig å gi hestene god mat, siden det ikke var noe som helst spiselig for gamper over fjellet.
Journalisten var på plass, og han intervjuet oss mens vi fikk varm te og ferske boller av Karin. Etterhvert kom tv 2 og filmet oss, også. Det var litt kleint å sitte der og fortelle om turen mens det var et kamera oppi ansiktet vårt. Vi har jo bare ridd på en liten tur, og skjønner, helt ærlig, ikke hvorfor det er så spennende. Men jeg synes nå det er litt stas, selv om Anne nok kunne vært foruten.
Hestene fikk en god høypause før vi dro videre mot Hjerkinn. Tv2 satte et GoProkamera på hjelmen min, og fikk oss til å ri litt opp og ned, mens de filmet. Men kameraet ramlet rett ned på bakken, så jeg måtte hoppe av og hente det, så jeg lurer på hvordan det egentlig gikk med det. Det var i hvertfall mye større og mer klumpete enn mitt Sony-kamera, så jeg er glad jeg fikk det av Frank Olaf, fremfor GoPro.
Vi ga fra oss GoProen, og satte av gårde i galopp bortover noen myke veier mot Hjerkinn. Vi fikk noen kjappe kilometre, og så måtte jeg gå på do. Det var veldig få steder å gjemme seg, men det var en gjeng buskete fjellbjørker som skilte oss fra E6, så jeg satte meg der. Da hørte jeg et sykkelpling, og fikk på meg buksa i fart. Både syklisten og jeg latet som ingenting, og så red vi videre. Bare noen hundre meter senere var det en do ved veien.
Vi kom over noen bløte partier der det lå planker i veien som folk skulle gå over. Det var litt vanskelig med hest, men de gikk stort sett på siden, og det var ikke noe stort problem. Vi gikk av og leide en del, og det var mye terreng også på denne biten, selv om vi ikke var høyt oppe i fjellet.
Etter et stykke så vi en skikkelig diger klump med trollbæsj. Synes det er utrolig frekt at ikke DNT (Den Norske Trolletterettningen) fjerner dette! Bikkjemøkk er det jo så mye snakk om, og selv hestebæsj får vi tyn for. Vi er så nøye med å fjerne den, men trollbæsj, det vår være.
Fargene bortover akkurat der var helt utrolige! Lav og mose skinte i lysegrønne lime-farger, ispedd rødt og gult. Det nesten sprakte i farger, og med den blå himmelen bak var det nesten så vi måtte skygge for øynene.
Vi slapp unna snø, og kom forbi noen søte sætre, og ut i et hyttefelt. Herfra gikk det litt kjedelig asfalt, som så ut som grusvei på kartet. Kjedelig å bli lurt sånn.
Omsider kom vi frem til Hjerkinn Fjellgård. Da var vi rimelig slitne og leie. Vi hadde ridd i 8 t 45 minutter denne dagen. Med pauser. Det verste for hestene var manglen på mat, så de hadde fått høy på Fokstugu, og ellers kraftfôr vi hadde med oss. Nå kom de endelig ut på et fint beite. Vann var heldigvis lett hele turen, da det var bekker over alt. En fordel med å ri i Norge er tilgangen på ferskt, klart, kaldt og godt vann over alt!
På hjerkinn rakk vi akkruat såvidt middagen etter å ha stelt hestene. Vi fikk buffet med svinekjøtt i rød saus, skinke med hvit saus, Det var masse grønnsaker og kokte poteter. Som dessert var det kjeks og ost. Dovreosten var god, men de hadde en annen doluktost som smakte så grusomt at smaken satt i munnen i lang tid etterpå.
Vi fikk vasket litt klær i vasken, og fikk endelig tatt av oss de klissvåte skoene, leggchapsene, ridebuksene og ullstilongsene, og tatt en god dusj.
Vi våknet opp i den fine, lille bua til Alf og Karin. Det var godt og varmt, og vi hadde en masse puter, dyner, tepper og sausekinn. Bankelydene på døren fikk oss til å sette oss opp, og en morgenblid Karin forkynte at klokken var åtte, og vi måtte komme og spise frokost.
Planen vår hadde vært å stå opp klokken syv, siden vi skulle ri såpass langt og krevende i dag. Men mobilen til Anne hadde ikke vekket oss. Senere fant vi ut at når lyden var skrudde av, så var også alarmene skrudd av på den.
Vi fikk god forkost, og Alf og Karin viste oss to elger som gikk på et jorde langt nede. Vi fikk låne kikkerten og se, og etterhvert kom det også en tredje.
Huset til Karin og Alf var huset Alf hadde vokst opp i. Nå bodde de på Otta, men var her mye om sommeren. Huset var gammelt, og fullt av personlighet. Man kunne se farger og kombinasjoner som ikke er vanlige i dag, nå som alle hus skal være hvite og sterile. Det var gamle bilder på veggene, bilder av hus, og gamle visdomsord med den lille jenta og gutten, med tekst som alltid begynner med: "Kjærlighet her...". På badet var det også en plakett med et troll som smilte sjarmerende mot deg og inskripsjonen: " Jeg bader en gang i året. Enten jeg trenger det, eller ikke. ".
Vi kom oss ut til hestene, som fikk litt kraftfôr mens vi salte på dem. Det er utrolig mye ustyr som skal på, men vi har begynt å få teken på det nå. Jeg har selve salen min, og på den sitter de fremre salveskene fast. Det er en sort Cashel-salveske med to sidelommer og en stor midtlomme. I den midtre lommen har jeg pilegrimspasset, regnponcho og en plastsøppelsekk til å ha på sauen om det regner, samt powerbanken og ledning. I tillegg er det en liten lomme oppå denne. Der har jeg nesespray og mentolathum. I sideveskene har jeg en liten colaflaske, rainlegs (som er tynne chaps til å feste utenpå ridebuksen. Holder regnet unna akkurat på lårene. De veier nesten ingenting, og er lette å ta av og på). Jeg har vindjakken min og vindbuksen min, kartene, noen dager pilegrimsguiden, og gjerne litt sjokolade i disse veskene. Drikkeflaskkeholderen min i gult henger å siden. Der hadde jeg i dag en vannflaske fylt med vann fra den hellige Olavskilden, så vi får god lykke over fjellet, og helbredelse.
Oppå denne salvesken er kartet festet. Det et eget kit med kart i en plastlomme, og en del smålommer. Enkel å feste oppå, og lett å ha småting tilgjengelig. Så har jeg et saueskinn på salen, og dette er festet med høytråd i fremsvisselen, og for denne turen har jeg festet den litt bedre. I tillegg har jeg en karabinkrok som jeg fester tøylene i når jeg skal finne frem noe, når jeg leier hesten i leietauet, eller jeg fester salgjorden i den når jeg skal ta av salen, så den ikke henger og slenger.
Når jeg så har fått dette oppå hesten, bretter jeg sammen dekkenet, og legger det bak salen på lenden. Så fester jeg de to store salveskene sammen, og legger dem over dekkenet. De festes med en rekke remmer i ringer på salen, og i salgjorden, samt en egen gjord under magen på hesten. Saueskinnet festes med en løs strikkgjord, og forstykket festes foran isalen, og under salgjorden bak løsgjorden, for å hindre at salen sklir bak, eller at løsgjorden gjør det.
Så fester jeg liggeunderlaget i en rull bak salen, og setter ukulelen fast med to gule, tynne jekkestropper. Bittet har jeg stort sett hengende i kroker bak eller foran salen, og rir bittløst.
Pilegrimsleden begynte opp på fjellet rett utenfor Alf og Karins hus. Vi måtte forbi inngjerdningen til Lotte og Ronja igjen, og så var det en port der det velkjente pilegrimsmerket stod, samt en blå krone, siden dette er den gamle kongeveien.
Det var spesielt å se hvordan hele terrenget endret seg idet vi gikk igennom denne porten. Fra å være frodiggrønt og masse, tykt, langt beitegress å Aateige, gikk det straks over til å være steinete, tørt og mye rødt og brunt i lav og lyng. Trærne ble med ett krokete og hadde tynnere stammer og kortere grenser med butte knopper i stedet for lange, hengende fingre, slik bjørketrærne har lengre ned.
Vi fikk fjellfølelsen med det samme, og begynte oppstigningen med smil om munnen og en lett stemning. Det var dette vi hadde kommet for. Å ri over Dovre. Ri på fjellet. Ri til Trondheim. Hjemme var det masse lavland og grusveier, terreng der også, men med andre karakteristiske trekk enn her. Nå var vi ved Dovre, og over skulle vi. Vi skulle ha to dager foran oss, som skulle være høydepunktet på turen.
Det var mange som advarte oss mot å krysse fjellet. Det var noen tyskere som hadde gått leden dagen før, og de sa de hadde vasset med snø til livet, og de var helt utslitt. Alf hadde kjørt dem ut fra fjellet i en gammel militærbil. Det var sikkert ikke egentlig en bil, men et slags superkjøretøy som fikset terrenget og snø. Alf visste ikke helt om han trodde på det med snø til livet. Han mente det nok var noen fokker her og der, men at det stort sett burde gå greit. Alternativet var å ri E6, og det hadde vi absolutt ikke lyst til. Kunne tyskerne, så kunne vi og! Men vi måtte passe oss for moskus. Siden våren var så veldig sen og veldig kald, trakk de ned mot lavere strøk. Og møtte vi moskus måtte vi straks trekke oss sakte tilbake. Vi måtte bare håpe at vi ikke kom bardus på en som lå inne i en busk. Men som regel var de på andre siden av E6.
Litt skremte ble vi, så vi tok en slurk av Olavvannet, og helte litt i manen på hestene, for sikkerhetsskyld. Vann som var velsignet av både Odin, Tor og Gud, måtte vel være å helgardere seg? Vi ba Allfred om å hjelpe oss til å få en fin tur over fjellet, også. Så var vi helgardert i mange religioner.
Vi skrittet en god stund, og så slo vi over i et lett trav. Hestene var rolige, gikk på slakke tøyler og virket å nyte fjelluften. De kikket seg rolig rundt, og jogget fint oppover stien til tross for steinete underlag. Jo høyere opp vi kom, jo rødere ble det. Ispedd av lysebrune flekker. Det tok ikke lang tid før det kom en og annen hvit snøflekk.
Vi kom opp på et platå, og leden snirklet seg i kruseduller mot snøfokkene. Vi trasket uti det, og hestene gikk fjærlett over snøen. Det var såpass kjølig at både dunjakken, vindjakken, buff og bandana samt vinterhansker kom på. Vindbuksene hadde vi hatt på fra starten.
Det tok ikke lang tid før hestene datt litt ned i snøen, og det ble tungt å gå. Vi trasket litt rundt, og kom på den andre siden. Men hvor var leden? Vi peilet oss inn nordover, og fant den igjen noen meter lengre bort. Den gikk opp på en liten topp, og rundt og ned på andre siden. Så kom vi til en ny
snøfonne. Det ble snø over knærne på hestene, de prustet litt i nesen, men fant seg i sin skjebne. Vi hadde tross alt trent mye på å gå i snø i vinter. Men etterhvert sank de dypere, og plutselig falt de ned i et hull. Snøen rakk over bringen, og Snippa stoppet og tittet seg forvirret rundt etter den beste veien ut av snøfonnen. Shamrac samlet bakbeina og hoppet som en gasselle og landet med samlede frembein. Men det var like dypt der, så han tok sats igen, og hoppet med samlede bein raskere og raskere. Jeg forsøkte å stoppe ham, men han ble vill i øynene, så jeg hoppet av og tok tak i leietauet.
- Nå må du roe deg, vennen, sa jeg.
Shamrac svarte med å blåse hardt, og satte i et nytt gassellehopp.
- Stopp! ropte jeg, og dro hardt i tauet.
Han vred seg rundt og begynte å trave med høye elgsteg rundt meg.
Jeg lot ham løpe rundt meg, men jeg så at panikken tok ham, og han lå dypt i snøen og spant ned den. Jeg tenkte det beste var å slippe ham, så han kunne gå til Snippa og Anne før han tråkket på meg i all basingen sin. Så jeg slapp, og han kastet seg rundt, hoppet ut av snøfonna som en grisunge som blir sluppet i høyt gras for første gang, og satte i hurtig trav med halen til værs, i retning Aateige igjen.
- Shamrac! ropte jeg fåfengt.
Anne smattet på Snippa og satte etter ham, men Shamrac var på full fart sørover igjen.
- Anne! Ta ham, da! ropte jeg, og forsøkte pesende å løpe i snøen. Kom jeg til å måtte gå hele turen tilbake til Aateige for å hente ham? Hvor langt hadde vi egentlig ridd? Hvor lenge? Jeg anslo at det sikkert ville ta meg en time å ri tilbake. Og måtte vi i såfall snu og ta E6? Forarget kjempet jeg meg ut av snøen, og kom på steingrunn igjen.
Anne kom nærmere Shamrac, og det så ut til at han økte farten. Dersom han satte i galopp ville Snippa og Anne ikke ha en sjanse i havet. Eller på fjellet, rettere sagt. Annlle stoppet Snippa og forsøkte å ri motsatt retning i håp om at Shamrac skulle stoppe opp og komme etter. men han travet med hodet i stolt araberholdning og en nakkekrumming som kunne gjort en hvilken som helst avlshingst misunnelig. Knærne hans danset i bringehøyde, og hele siluetten hans kunne sees mot den grå himmelen.
Anne og Snippa tok opp jakten på ham igjen, og endelig fikk de tak i ham. Jeg peste meg løpende mot dem, og fikk etter en liten stund hesten min igjen. Jeg visste ikke helt om jeg skulle være sint på ham eller ikke, men jeg var i hvertfall veldig glad for å slippe å gå tilbake til Aateige.
På grunn av den tunge snøen, satte jeg meg opp igjen. Vi red utenfor der vi kunne, men måtte over noen flere fokker. Shamrac likte det ikke noe særlig, men jeg var fast bestemt på å ikke hoppe av igjen. Han balet litt, men jeg holdt meg fast, selv om han tok kenguruhopp.
På toppen var det en trekasse med en bok der vi skrev navnene på oss selv og hestene. Så så vi Fokstugu og Allemannsrøysa. Allemannsrøysa er en steinrøys der man kan legge igjen en lidelse eller bør man har båret på. Dersom man hadde noe slikt, kunne man ta med en stein hjemmefra, og børen eller lidelsen ville bli igjen her på Allemannsrøysa. Dessverre hadde ikke vi med noen steiner hjemmefra, men vi beundret den litt, før vi dro videre. Vi var overrasket over hvor langt vi faktisk hadde kommet.
Vi ringte Alf for å fortelle hvor langt vi var, for han og Karin skulle kjøre en del av utstyret vårt over til Fokstugu. Vi rapporterte om de tre rypene vi hadde sett, for som jeger etterspurte han slik informasjon. Vi fortalte og om snøen, men at det nå sikkert ville gå fort. Trodde vi.
Vi snakket også med en journaslist fra en lokalavis, og med TV2-reporteren som skulle møte oss på Fokstugu. Så red vi med godt mot.
Men det kom mere snø. Vi red lange omveier, og noen ganger over. Det gikk sakte og trått, og var vått og ikke så bra. Det blåste, og kom til og med noen snøfnugg. Så kom vi plutselig til en skikkelig snøkant. Vi kunne ikke se over kanten, så Anne holdt hestene, mens jeg snek meg forsiktig og tittet over kanten.
Det var en elv eller stor bekk nede i en bratt og ufremkommelig dal. Det var ca ti meter rett ned, og snøen hadde lagt seg som en stor bølge av en kant med heng utenfor. Det var nok et enormt troll som hadde tatt en isskje for å lage seg en iskule, tenker jeg. Det var jo mest Dovregubber rundt her, men de var jo ikke så store, så jeg lurer på om det må ha vært en gammel jotne, siden det var såpass stort.
-Jeg rir i allefall ikke ned her, sa jeg til Anne.
Hun tittet litt på meg, og måtte bort og se selv.
- Hva gjør vi nå, da?
Vi kikket litt til både høyre og venstre. Mot høyre var det enda dypere ned i dalen, men mot venstre var det ørlite grann bedre. Snøfonnen hang ikke like mye nutover kanten der.
Vi bestemte oss for å gå i sikk-sakk nedover mot venstre, men holdt oss hele tiden langt foran og over hestene, i tilfelle de gikk igennom og skled de ti meterne ned. Jeg hadde hjertet litt i halsen, men det var jo bare å gå. Hva skulle vi ellers ha gjort? Snudd, liksom?
Vi trasket ned den bratte skrenten, og ba til Allfred om hjelp. Han var snill mot oss, og snøen holdt tyngden til hestene, og det var ikke lenge før vi stod midt i den steinete, herlige elven. Det gjorde ikke noe at vi måtte vasse igjennom og at det var en masse høydeforskjeller og slett ingen god bunn i elven. Det var mye bedre enn snøkanten etter trollisskjea!
Vi hadde mistet myen tid, og det så ikke ut til at hverken Alf eller noen av journalistene slapp unna å vente på oss. Vi okket litt da det kom noen nye snøfokker, og forsøkte så godt vi kunne å holde oss på haugene av lav og lyng. Rundt trærne var det stort sett bare flekker, så vi red fra tre til tre. Innimellom sank de dypt, og Shamrac tok rådyhopp med samlede bein, og kavet. Snippa stoppet opp og nektet å gå. men vi kom oss igjennom, og biten vi trodde skulle ta en halvtime, tok to timer...
Til slutt kom vi endelig ned mot Fokstugu. Vi var blitt advart mot å gå rett ned dit på grunn av grinder man ikke kom igjennom med hest, men Alf sa det ikke stemte, og han hadde rett. Det var kun en grind helt nederst, og den var vidåpen. Kanskje Allfred hadde åpnet den for oss?
Vi kom oss ned, og Alf og Karin stod klare med høy, kraftfôr og en del av bagasjen vår. Det var deilig å gi hestene god mat, siden det ikke var noe som helst spiselig for gamper over fjellet.
Journalisten var på plass, og han intervjuet oss mens vi fikk varm te og ferske boller av Karin. Etterhvert kom tv 2 og filmet oss, også. Det var litt kleint å sitte der og fortelle om turen mens det var et kamera oppi ansiktet vårt. Vi har jo bare ridd på en liten tur, og skjønner, helt ærlig, ikke hvorfor det er så spennende. Men jeg synes nå det er litt stas, selv om Anne nok kunne vært foruten.
Hestene fikk en god høypause før vi dro videre mot Hjerkinn. Tv2 satte et GoProkamera på hjelmen min, og fikk oss til å ri litt opp og ned, mens de filmet. Men kameraet ramlet rett ned på bakken, så jeg måtte hoppe av og hente det, så jeg lurer på hvordan det egentlig gikk med det. Det var i hvertfall mye større og mer klumpete enn mitt Sony-kamera, så jeg er glad jeg fikk det av Frank Olaf, fremfor GoPro.
Vi ga fra oss GoProen, og satte av gårde i galopp bortover noen myke veier mot Hjerkinn. Vi fikk noen kjappe kilometre, og så måtte jeg gå på do. Det var veldig få steder å gjemme seg, men det var en gjeng buskete fjellbjørker som skilte oss fra E6, så jeg satte meg der. Da hørte jeg et sykkelpling, og fikk på meg buksa i fart. Både syklisten og jeg latet som ingenting, og så red vi videre. Bare noen hundre meter senere var det en do ved veien.
Vi kom over noen bløte partier der det lå planker i veien som folk skulle gå over. Det var litt vanskelig med hest, men de gikk stort sett på siden, og det var ikke noe stort problem. Vi gikk av og leide en del, og det var mye terreng også på denne biten, selv om vi ikke var høyt oppe i fjellet.
Etter et stykke så vi en skikkelig diger klump med trollbæsj. Synes det er utrolig frekt at ikke DNT (Den Norske Trolletterettningen) fjerner dette! Bikkjemøkk er det jo så mye snakk om, og selv hestebæsj får vi tyn for. Vi er så nøye med å fjerne den, men trollbæsj, det vår være.
Fargene bortover akkurat der var helt utrolige! Lav og mose skinte i lysegrønne lime-farger, ispedd rødt og gult. Det nesten sprakte i farger, og med den blå himmelen bak var det nesten så vi måtte skygge for øynene.
Vi slapp unna snø, og kom forbi noen søte sætre, og ut i et hyttefelt. Herfra gikk det litt kjedelig asfalt, som så ut som grusvei på kartet. Kjedelig å bli lurt sånn.
Omsider kom vi frem til Hjerkinn Fjellgård. Da var vi rimelig slitne og leie. Vi hadde ridd i 8 t 45 minutter denne dagen. Med pauser. Det verste for hestene var manglen på mat, så de hadde fått høy på Fokstugu, og ellers kraftfôr vi hadde med oss. Nå kom de endelig ut på et fint beite. Vann var heldigvis lett hele turen, da det var bekker over alt. En fordel med å ri i Norge er tilgangen på ferskt, klart, kaldt og godt vann over alt!
På hjerkinn rakk vi akkruat såvidt middagen etter å ha stelt hestene. Vi fikk buffet med svinekjøtt i rød saus, skinke med hvit saus, Det var masse grønnsaker og kokte poteter. Som dessert var det kjeks og ost. Dovreosten var god, men de hadde en annen doluktost som smakte så grusomt at smaken satt i munnen i lang tid etterpå.
Vi fikk vasket litt klær i vasken, og fikk endelig tatt av oss de klissvåte skoene, leggchapsene, ridebuksene og ullstilongsene, og tatt en god dusj.
fredag 12. juni 2015
tirsdag 9. juni 2015
Dag 9, På E6 igjennom Rosten, i gallopp over Dovreskogen, og til Åteigen.
I dag våknet vi klokken 7, selv om vi hadde klokken på 9. Solfrid og mannen var for lengst på jobb, men Ida rakk vi såvidt å si hei til.
Vi fikk spist brødskiver og drukket cola. Solfrid og Ida hadde til og med fikset cola nok så vi fikk med litt på turen.
Shamrac og Snippa hadde gått igjennom gjerdet, og ut på beitet. De stod bare rett utenfor, så Ida sa det ikke var så farlig.
Vi stelte oss selv, og hestene, luftet Burger, og satte ham inn i buret sitt. Passet på at den gedigne, grå katten, og den hvite katten med litt sort var ute, og at den lille, svarte og hvite katten var inne.
Vi jagde sauene ut av gårdstunet (siden vi hadde latt grinden så åpen) og tok salene våre ut av bua der den gamle damen bodde. Jeg turte nesten ikke hente sakene mine, men Solfrid fortalte at damen bare var snill, og at vi skulle la lyset stå på til henne. Det var til og med en liten varmeovn der.
Vi gikk nedover veien. Det var en ekkel strømførende ferist der, og Ida hadde fortalt oss at man måtte holde grinda oppe, og ikke sette den i bakken, men bare i sitt eget høl. Ellers fikk man støt, og det var ikke lite. Anne tok grinda, og jeg tok hestene.
Vi var ganske sure i dag. Jeg hadde helt gæærn mage, og Anne var kvalm. I tillegg var vi veldig trøtte og generelt slitne. Alle vondtene ble forsterket i dag. Jeg har vondt i leggene, og er redd det går over til beinhinnebetennelse snart. Har også skikkelig dårlig korsrygg, og Anne har veldig vondt i beina og bekkenet.
Vi tuslet nedover bakken i trøtthet og sa ikke noe før vi møtte en nabo som pratet med oss. Han hadde så bred døladialekt at det var svært vanskelig å forstå hva han sa, men det er en utrolig
flott dialekt, nesten som sang!
Vi gikk litt videre, og stoppet bare for å krangle litt om veien. Etter en del asfalt, og litt bæsj som måtte sparkes i grøfta, kom vi til E6. Der ventet Jørn Roger. Han skulle kjøre bak oss med følgebil med nødlys på.
Vi festet alle løse ting, satte på oss hansker, de klærne vi ville ha, og putter mobilen i ankelvesken. Det ville ikke funke å stoppe på E6 for å hente avfalne ting, eller kle om oss.
Vi startet med å krysse veien, og det kom to biler før Jørn Roger kunne følge etter oss. Her var det bare å gå i trav, for å komme oss raskest mulig ut fra veien.
Pilegrimsleden går egentlig litt på vestsiden, men det er en lang trapp i flere porsjoner, og man må over et gjerde og krysse toglinja. Ikke noe man vil med hest. Det fantes ingen alternativer, så det måtte bli vegen.
Vi holdt god fart, og hestene gikk på slakke tøyler og bittløst. Det kom en mengde biler, og det virket som om hele Gudbrandsdalen absolutt skulle ut og kjøre med hengeren sin. Det kom bobiler, campingvogner og en masse trailere. Hestene leet ikke et øre, men gikk i trav.
Shamrac reagerte ikke før vi skulle over brua. Der var det sprekk i veien, akkurat i skjøten på brua. Det var veldig skummelt, og han måtte stoppe og se. Heldigvis gikk han ganske greit over. Og vi kom oss endelig til Rosten.
Derfra gikk det fine grusveier langt av gårde. Anne mistet jakka si, og måtte snu og hente den to kilometer tilbake, men ellers holdt vi greit tempo.
Men vi var så trøtte og dårlige at vi knapt vekslet et ord annet enn sporadiske : - Skal vi trave?
- Ja.
- Skal vi skritte?
- Ja..
Vi kom oss under undergangen til Dovre, og møtte kirketjeneren der. Han hadde hørt om oss, og ha oss stempel i passet, og en liten omvisning i den spesielle, utsmykkede kirken. Den hadde steinfasade av skiferplater, og vi ble ikke helt enig om det var fint eller ikke, men spiret, og alt inni var veldig flott. Det var et vikingskip i taket, og det var ganske kult.
Så gikk det noen km i skritt opp asfalten til vi kom til Åteige. Her møtte vi en blå (hvit), og en rød døl som het lotta og Ronja. Den hvite var den de skulle bruke i kristin Lavransdatter-spillet. Verden er ikke så stor.
Vi kom inn til Alf og Karin, og hestene fikk mat og vann. Solfrid og Ida hadde tatt med depoet vårt, de rene klærne og mye av bagasjen, så hestene gikk uten baggasje i dag og.
Vi så på kart med Alf, og han hadde veldig god lokalkunnskap og kunne fortelle alt om fjellet. Han fortalte at første gang han gikk til Hjerkinn var han 13 år og krøtrer. Han gikk med 13-1 4 kuer over Dombås, og den ene var en skikkelig utbryter og fryktelig stri. Han fikk en krone for jobben, og det var mange karameller!
Hunden Nemi koste med oss, og vi fikk hjemmelagde kjøttkaker og rabarbrasuppe av Karin. Det var kjempegodt!
Vi måtte snakke med en avis om et intervju, og så gikk vi inn på bua. Nå er vi trøtte og Skal legge oss, selv om klokka er bare ni. Jeg har fremdeles vondt i magen.
I dag ble det 37km, og i morgen blir det ca 36. Da skal vi ri åteige til Fokstugu, og så til Hjerkinn. Dette blir gøy! En av godbitene på ruten. I går var den fineste dagen hittil, så vi får se!
God natt til Daniel og sirius, og alle were andre.
Vi fikk spist brødskiver og drukket cola. Solfrid og Ida hadde til og med fikset cola nok så vi fikk med litt på turen.
Shamrac og Snippa hadde gått igjennom gjerdet, og ut på beitet. De stod bare rett utenfor, så Ida sa det ikke var så farlig.
Vi stelte oss selv, og hestene, luftet Burger, og satte ham inn i buret sitt. Passet på at den gedigne, grå katten, og den hvite katten med litt sort var ute, og at den lille, svarte og hvite katten var inne.
Vi jagde sauene ut av gårdstunet (siden vi hadde latt grinden så åpen) og tok salene våre ut av bua der den gamle damen bodde. Jeg turte nesten ikke hente sakene mine, men Solfrid fortalte at damen bare var snill, og at vi skulle la lyset stå på til henne. Det var til og med en liten varmeovn der.
Vi gikk nedover veien. Det var en ekkel strømførende ferist der, og Ida hadde fortalt oss at man måtte holde grinda oppe, og ikke sette den i bakken, men bare i sitt eget høl. Ellers fikk man støt, og det var ikke lite. Anne tok grinda, og jeg tok hestene.
Vi var ganske sure i dag. Jeg hadde helt gæærn mage, og Anne var kvalm. I tillegg var vi veldig trøtte og generelt slitne. Alle vondtene ble forsterket i dag. Jeg har vondt i leggene, og er redd det går over til beinhinnebetennelse snart. Har også skikkelig dårlig korsrygg, og Anne har veldig vondt i beina og bekkenet.
Vi tuslet nedover bakken i trøtthet og sa ikke noe før vi møtte en nabo som pratet med oss. Han hadde så bred døladialekt at det var svært vanskelig å forstå hva han sa, men det er en utrolig
flott dialekt, nesten som sang!
Vi gikk litt videre, og stoppet bare for å krangle litt om veien. Etter en del asfalt, og litt bæsj som måtte sparkes i grøfta, kom vi til E6. Der ventet Jørn Roger. Han skulle kjøre bak oss med følgebil med nødlys på.
Vi festet alle løse ting, satte på oss hansker, de klærne vi ville ha, og putter mobilen i ankelvesken. Det ville ikke funke å stoppe på E6 for å hente avfalne ting, eller kle om oss.
Vi startet med å krysse veien, og det kom to biler før Jørn Roger kunne følge etter oss. Her var det bare å gå i trav, for å komme oss raskest mulig ut fra veien.
Pilegrimsleden går egentlig litt på vestsiden, men det er en lang trapp i flere porsjoner, og man må over et gjerde og krysse toglinja. Ikke noe man vil med hest. Det fantes ingen alternativer, så det måtte bli vegen.
Vi holdt god fart, og hestene gikk på slakke tøyler og bittløst. Det kom en mengde biler, og det virket som om hele Gudbrandsdalen absolutt skulle ut og kjøre med hengeren sin. Det kom bobiler, campingvogner og en masse trailere. Hestene leet ikke et øre, men gikk i trav.
Shamrac reagerte ikke før vi skulle over brua. Der var det sprekk i veien, akkurat i skjøten på brua. Det var veldig skummelt, og han måtte stoppe og se. Heldigvis gikk han ganske greit over. Og vi kom oss endelig til Rosten.
Derfra gikk det fine grusveier langt av gårde. Anne mistet jakka si, og måtte snu og hente den to kilometer tilbake, men ellers holdt vi greit tempo.
Men vi var så trøtte og dårlige at vi knapt vekslet et ord annet enn sporadiske : - Skal vi trave?
- Ja.
- Skal vi skritte?
- Ja..
Vi kom oss under undergangen til Dovre, og møtte kirketjeneren der. Han hadde hørt om oss, og ha oss stempel i passet, og en liten omvisning i den spesielle, utsmykkede kirken. Den hadde steinfasade av skiferplater, og vi ble ikke helt enig om det var fint eller ikke, men spiret, og alt inni var veldig flott. Det var et vikingskip i taket, og det var ganske kult.
Så gikk det noen km i skritt opp asfalten til vi kom til Åteige. Her møtte vi en blå (hvit), og en rød døl som het lotta og Ronja. Den hvite var den de skulle bruke i kristin Lavransdatter-spillet. Verden er ikke så stor.
Vi kom inn til Alf og Karin, og hestene fikk mat og vann. Solfrid og Ida hadde tatt med depoet vårt, de rene klærne og mye av bagasjen, så hestene gikk uten baggasje i dag og.
Vi så på kart med Alf, og han hadde veldig god lokalkunnskap og kunne fortelle alt om fjellet. Han fortalte at første gang han gikk til Hjerkinn var han 13 år og krøtrer. Han gikk med 13-1 4 kuer over Dombås, og den ene var en skikkelig utbryter og fryktelig stri. Han fikk en krone for jobben, og det var mange karameller!
Hunden Nemi koste med oss, og vi fikk hjemmelagde kjøttkaker og rabarbrasuppe av Karin. Det var kjempegodt!
Vi måtte snakke med en avis om et intervju, og så gikk vi inn på bua. Nå er vi trøtte og Skal legge oss, selv om klokka er bare ni. Jeg har fremdeles vondt i magen.
I dag ble det 37km, og i morgen blir det ca 36. Da skal vi ri åteige til Fokstugu, og så til Hjerkinn. Dette blir gøy! En av godbitene på ruten. I går var den fineste dagen hittil, så vi får se!
God natt til Daniel og sirius, og alle were andre.
Dag 8: sol, fjell og galloppering
I dag våknet vi opp hos den koselige familien til Martine på Teige. Vi skyndet oss opp, siden alle skulle på jobb og skole. Etter frokost sa vi hadet og takket for oss. Så gikk vi ut for å sale på.
Dagen før hadde jeg brukt min egen sal på dølahesten Frøkna, så alt, absolutt alt var tatt av. Det er utrolig mange remmer og dill, men vi har funnet vår egen metode som virker, og må holde det sånn det er nå.
Jeg har selvlagd sjabrak under salveskene, og har i tillegg et hestedekken som er brettet under. Den første dagen var det litt problemer med at shamrac ble øm under salveskene, men etter at jeg løftet festet til å ligge på selve salen (sitter fast en ring bak salen), og la dekkenet under, så ble det bra. I starten hadde jeg et turdekken som jeg hadde laget selv, men det ble så kaldt, og jeg oppdaget fort at shamrac ble raskere kald etter lange økter, så lånte jeg med et varmere dekken. Det veier litt mer, men heldigvis har vi dumpet en del ting underveis.
Selv merker jeg også at jeg har blitt veldig frossen. De utenettene vi har hatt, har vært helt forferdelig. Jeg har ligget og skjelvet, og hakket tenner selv med saueskinn, to soveposer, varmeflaske, ullundertøy, lue og dunjakke. Derfor er vi så utrolig glade for at folk har kontaktet oss, og tilbudt overnatting.
Vi har fått en helt crazy respons på turen. Facebook har gått helt varm , og i skrivende stund er det nesten 1800 medlemmer på gruppa: "På hesteryggen Eidsvoll-Trondheim 2015". Det er flere enn hovedgruppa: "Med hest på langtur".
Det er veldig gøy at vi har fått så mange følgere, og alle steder vi er møter vi folk som vet hvem vi er. Folk stopper bilen og roper: "God tur", og liknende. Det er egentlig helt vilt. Vi har vært i lokalavisa hele veien oppover, på radioen på Lillehammer, og i går ble vi oppringt av tv2, som ville ha oss med på noe i dag eller i morgen. Det er litt rart at folk viser sånn interesse, for vi er jo bare på ridetur, men det er veldig hyggelig, og morsomt.
Denne dagen skulle vi sove hos Solfrid, som kjente Martine vi sov hos i natt, og hun som ga oss kraftfôr kvelden før. Alle kjenner alle her...
Snippa hadde utrolig nedslitte sko. De var tynne, som en knivsegg på ene siden, og vi måtte få tak i skoer. Anne ringte, og mailet rundt, og folk på Facebook hjalp oss med navn og numre. Til slutt fant vi en skoer, som kunne komme om kvelden. Vi måtte derfor ri med er tynne skoene denne dagen.
Pilegrimsleden akkurat forbi kvam, var ufremkommelig. Delvis var det klyveled, og delvis var det ny E6 som ble bygget. Vi hadde derfor to valg : 3 mil på asfalt, eller ri fjellet. Vi valgte fjellet.
Vi kunne ri langt inne på fjellet og unngå asfalt helt, men vi følte oss ikke rustet til det, med tynne sko, som kunne ramle av. Vi ville derfor være tilgjengelig med bil, og Are, veterinæren, viste oss en fin løype som ikke var for lang, og ikke for langt inne på fjellet.
Jeg var spent på shamrac denne dagen. Veterinæren hadde sagt at hvis han ikke gikk bra med bandasjen på, så skulle jeg bare ta den av. Men det gikk veldig bra, og begge hestene var ivrige etter fridagen.
Vi gikk først litt bortover asfalten, og så inn fuglekassestien. Da fikk vi se gården der det bodde 40 notdlandshester. Vi så også en mengde kuer og sau.
Etter fuglekassestien kom vi til noen grinder, og den siste var låst med kodelås. Vi løftet grinden av hengslene, og kom ut. Det var litt herk å sette den på igjen, så vi måtte gå av begge to.
Så red vi opp Leinebakkene mot Hav. Det var grusvei, og vi travet opp den svingete, bratte veien. Da stoppet en kar bilen sin, og rullet ned vinduet: - Dette fikk lett, oppover bakkene, sa han på døledialekt. Vi pratet litt med ham, og fikk høre at han bodde på Hav, der vi red over.
Oppover bar det, og den ene vakre gården etter den andre. Jo høyere vi kom, jo mer av utsikten bredte seg ut for oss. Vi så alle fjellene som omkranset dalen, og Lågen, som buktet seg i svinger nederst. De høyeste fjellene lyste i hvitt, og alt var så grønt og fint. Det er ikke tull, men alt gresset er grønnere her enn hjemme. Jeg trodde ikke det gikk ann. Jeg trodde at gress var gress, men her ute er gresset så grønt at fargen nesten stikker deg i øynene, og du kan nesten smake gresset i munnen, bare ved å se på det. Åkrene glinser grønt som i et feileksponert fotografi.
Det er veldig mange laftede, brune hus her. Hver gård har et hovedhus som er pyntet med utskårede kruseduller, en låve med et eller annet slags spir, og gjerne tre, fire, små, laftede buer som har vært grisefjøs, smie, eller andre ting. Og så er det så klart mange herlige stabbur.
Dessverre er de gamle gårdene ispredt nyere hua fra 70- og 80 tallet, med firkantete og flate bygninger uten sjarm og pynt, som står i sterk kontrast til alt det vakre.
Vi red oppover Hav, og inn på langstrakte skogsbilveier med mykere bunn. Begge hestene spisset ørene, og vi gallopperte innover. Det ble såpass høyt at det var lite mat til hestene, så vi bestemte oss for å løpe til vi kom litt lavere igjen. Før vi nærmet oss fylkesveien kom vi til en elv, og vi stilte hestene i det kalde vannet, så beina fikk avkjølt seg. Det likte de.
Like ved fylkesveien var det masse gress, så hestene fikk spist, og vi tok livet av en halv pakke knekkebrød.
Vi lagde endelig videoen om ankelveskene vi fikk fra Smarthest. no.
Det var bare et øyeblikk på asfalt, og vi så en elg som stod like ved, og kikket på oss. Så bar det innover myke, bilfrie skogsgrusveier igjen. Vi gallopperte en lang strekke, og la oss så i et luntetrav, som vi holdt i mange kilometre.
Det var fjell rundt oss, snøflekker, og en og annen ensom sæter med brekende lam, som hoppet rundt.
Vi red forbi Hestjønn, og Kringseter, og nedover mot Rusten og Otta.
Vi fant et lite tjern, som vi stoppet ved, og hestene fikk kraftfôrpåfyll. Akkurat der, i den myke mosen, hadde vi bare lyst til å bli værende. Men det var lite hestemat, og Solfrid ventet på oss.
Vi tuslet nedover mot Otta, og gikk og leide straks asfalten kom.
Vi fikk shamrac til å bæsje ved å la snippa gå fra ham. Da vrinsket han, og gjorde straks fra seg.
Nede på Rondanevegen møtte Solfrid oss, og hun viste oss vegen på kartet. Hun, og datteren Ida, ha hestene epler og gulerøtter, og vi fikk cola og sjokolade. Alle har vist fått med seg at vi drikker cola, hehe.
Vi fikk beskjed om at vi måtte prøve "pysje med alt" i Otta, og vi gikk nordover, over E6 på gangbrua, og inn i parken. Der møtte vi Ida, en jente som hadde hjulpet oss med å finne skoer. Hun var tilfeldigvis på cafeen, og sa vi måtte prøve "pysje med alt". Så det gjorde vi. Det var et helt måltid i seg selv, med pølse i brød, lefse, potetmos, stekt løk, og masse dilldall. Mette ble vi!
Videre var det å leie igjen sentrum. Ida ga oss veibeskrivelse til baksidevegen , og så stoppet en bil og spurte etter veien til baksidevegen. Jeg ga beskrivelsen videre, og tenkte at han ikke visste hvor flaks han hadde. Hvis han hadde spurt om hva som helst annet, så hadde jeg ikke kunnet svare. Med mindre han ville ha "pysje med alt".
Det ble noen km før vi kom på en lang grusvei og kunne holde friskt trav lenge, til vi kom til Kristin Lavransdatter - gården. Vi dristet oss bort, og det var en masse folk der. To skuespillere kom bort og spurte om det var disse hestene de skulle bruke. Men det var det jo ikke. De skulle få en hvit og en svart hest, og snippa og Shamrac hadde sikkert greid jobben fint, så milhøtrente de var nå. Men vi red videre.
Datteren til Solfrid møtte oss i Sel, og gikk de siste 3km med oss. Hun og Solfrid trodde undergangen var for lav for oss, men den var mye høyere enn undergangen på Lillehammer som såvidt gikk over manken til Snippa.
Vi kom opp på gården, og hestene fikk mat, vann, og snippa fikk nye sko. Den søte hovslageren syntes det var moro med turen vår.
Vi lo litt av se tynne skoene til Snippa, og slet litt med å få brodder i de nye, men Henning, mannen til Solfrid, fikk det til etterhvert.
Så fikk vi deilig middag med spaghetti og kjøttdeig, og så kjørte vi en tur for å heve depotet vårt på Dovreskogen.
Anne pustet lettet ut da kassen fremdeles var der, og vi kjørte alt til foreldrene til Solfrid på Dovre, der vi skal sove i natt.
Vi hilste på foreldrene, og de fortalte at det var snø på fjellet, men at det ikke var så langt, så vi kommer til å prøve å ri der.
Jeg vet at pappa leser dette for dere til kvelden, så dere får ha god natt, Daniel og sirius. Jeg er glad i dere!
Dagen før hadde jeg brukt min egen sal på dølahesten Frøkna, så alt, absolutt alt var tatt av. Det er utrolig mange remmer og dill, men vi har funnet vår egen metode som virker, og må holde det sånn det er nå.
Jeg har selvlagd sjabrak under salveskene, og har i tillegg et hestedekken som er brettet under. Den første dagen var det litt problemer med at shamrac ble øm under salveskene, men etter at jeg løftet festet til å ligge på selve salen (sitter fast en ring bak salen), og la dekkenet under, så ble det bra. I starten hadde jeg et turdekken som jeg hadde laget selv, men det ble så kaldt, og jeg oppdaget fort at shamrac ble raskere kald etter lange økter, så lånte jeg med et varmere dekken. Det veier litt mer, men heldigvis har vi dumpet en del ting underveis.
Selv merker jeg også at jeg har blitt veldig frossen. De utenettene vi har hatt, har vært helt forferdelig. Jeg har ligget og skjelvet, og hakket tenner selv med saueskinn, to soveposer, varmeflaske, ullundertøy, lue og dunjakke. Derfor er vi så utrolig glade for at folk har kontaktet oss, og tilbudt overnatting.
Vi har fått en helt crazy respons på turen. Facebook har gått helt varm , og i skrivende stund er det nesten 1800 medlemmer på gruppa: "På hesteryggen Eidsvoll-Trondheim 2015". Det er flere enn hovedgruppa: "Med hest på langtur".
Det er veldig gøy at vi har fått så mange følgere, og alle steder vi er møter vi folk som vet hvem vi er. Folk stopper bilen og roper: "God tur", og liknende. Det er egentlig helt vilt. Vi har vært i lokalavisa hele veien oppover, på radioen på Lillehammer, og i går ble vi oppringt av tv2, som ville ha oss med på noe i dag eller i morgen. Det er litt rart at folk viser sånn interesse, for vi er jo bare på ridetur, men det er veldig hyggelig, og morsomt.
Denne dagen skulle vi sove hos Solfrid, som kjente Martine vi sov hos i natt, og hun som ga oss kraftfôr kvelden før. Alle kjenner alle her...
Snippa hadde utrolig nedslitte sko. De var tynne, som en knivsegg på ene siden, og vi måtte få tak i skoer. Anne ringte, og mailet rundt, og folk på Facebook hjalp oss med navn og numre. Til slutt fant vi en skoer, som kunne komme om kvelden. Vi måtte derfor ri med er tynne skoene denne dagen.
Pilegrimsleden akkurat forbi kvam, var ufremkommelig. Delvis var det klyveled, og delvis var det ny E6 som ble bygget. Vi hadde derfor to valg : 3 mil på asfalt, eller ri fjellet. Vi valgte fjellet.
Vi kunne ri langt inne på fjellet og unngå asfalt helt, men vi følte oss ikke rustet til det, med tynne sko, som kunne ramle av. Vi ville derfor være tilgjengelig med bil, og Are, veterinæren, viste oss en fin løype som ikke var for lang, og ikke for langt inne på fjellet.
Jeg var spent på shamrac denne dagen. Veterinæren hadde sagt at hvis han ikke gikk bra med bandasjen på, så skulle jeg bare ta den av. Men det gikk veldig bra, og begge hestene var ivrige etter fridagen.
Vi gikk først litt bortover asfalten, og så inn fuglekassestien. Da fikk vi se gården der det bodde 40 notdlandshester. Vi så også en mengde kuer og sau.
Etter fuglekassestien kom vi til noen grinder, og den siste var låst med kodelås. Vi løftet grinden av hengslene, og kom ut. Det var litt herk å sette den på igjen, så vi måtte gå av begge to.
Så red vi opp Leinebakkene mot Hav. Det var grusvei, og vi travet opp den svingete, bratte veien. Da stoppet en kar bilen sin, og rullet ned vinduet: - Dette fikk lett, oppover bakkene, sa han på døledialekt. Vi pratet litt med ham, og fikk høre at han bodde på Hav, der vi red over.
Oppover bar det, og den ene vakre gården etter den andre. Jo høyere vi kom, jo mer av utsikten bredte seg ut for oss. Vi så alle fjellene som omkranset dalen, og Lågen, som buktet seg i svinger nederst. De høyeste fjellene lyste i hvitt, og alt var så grønt og fint. Det er ikke tull, men alt gresset er grønnere her enn hjemme. Jeg trodde ikke det gikk ann. Jeg trodde at gress var gress, men her ute er gresset så grønt at fargen nesten stikker deg i øynene, og du kan nesten smake gresset i munnen, bare ved å se på det. Åkrene glinser grønt som i et feileksponert fotografi.
Det er veldig mange laftede, brune hus her. Hver gård har et hovedhus som er pyntet med utskårede kruseduller, en låve med et eller annet slags spir, og gjerne tre, fire, små, laftede buer som har vært grisefjøs, smie, eller andre ting. Og så er det så klart mange herlige stabbur.
Dessverre er de gamle gårdene ispredt nyere hua fra 70- og 80 tallet, med firkantete og flate bygninger uten sjarm og pynt, som står i sterk kontrast til alt det vakre.
Vi red oppover Hav, og inn på langstrakte skogsbilveier med mykere bunn. Begge hestene spisset ørene, og vi gallopperte innover. Det ble såpass høyt at det var lite mat til hestene, så vi bestemte oss for å løpe til vi kom litt lavere igjen. Før vi nærmet oss fylkesveien kom vi til en elv, og vi stilte hestene i det kalde vannet, så beina fikk avkjølt seg. Det likte de.
Like ved fylkesveien var det masse gress, så hestene fikk spist, og vi tok livet av en halv pakke knekkebrød.
Vi lagde endelig videoen om ankelveskene vi fikk fra Smarthest. no.
Det var bare et øyeblikk på asfalt, og vi så en elg som stod like ved, og kikket på oss. Så bar det innover myke, bilfrie skogsgrusveier igjen. Vi gallopperte en lang strekke, og la oss så i et luntetrav, som vi holdt i mange kilometre.
Det var fjell rundt oss, snøflekker, og en og annen ensom sæter med brekende lam, som hoppet rundt.
Vi red forbi Hestjønn, og Kringseter, og nedover mot Rusten og Otta.
Vi fant et lite tjern, som vi stoppet ved, og hestene fikk kraftfôrpåfyll. Akkurat der, i den myke mosen, hadde vi bare lyst til å bli værende. Men det var lite hestemat, og Solfrid ventet på oss.
Vi tuslet nedover mot Otta, og gikk og leide straks asfalten kom.
Vi fikk shamrac til å bæsje ved å la snippa gå fra ham. Da vrinsket han, og gjorde straks fra seg.
Nede på Rondanevegen møtte Solfrid oss, og hun viste oss vegen på kartet. Hun, og datteren Ida, ha hestene epler og gulerøtter, og vi fikk cola og sjokolade. Alle har vist fått med seg at vi drikker cola, hehe.
Vi fikk beskjed om at vi måtte prøve "pysje med alt" i Otta, og vi gikk nordover, over E6 på gangbrua, og inn i parken. Der møtte vi Ida, en jente som hadde hjulpet oss med å finne skoer. Hun var tilfeldigvis på cafeen, og sa vi måtte prøve "pysje med alt". Så det gjorde vi. Det var et helt måltid i seg selv, med pølse i brød, lefse, potetmos, stekt løk, og masse dilldall. Mette ble vi!
Videre var det å leie igjen sentrum. Ida ga oss veibeskrivelse til baksidevegen , og så stoppet en bil og spurte etter veien til baksidevegen. Jeg ga beskrivelsen videre, og tenkte at han ikke visste hvor flaks han hadde. Hvis han hadde spurt om hva som helst annet, så hadde jeg ikke kunnet svare. Med mindre han ville ha "pysje med alt".
Det ble noen km før vi kom på en lang grusvei og kunne holde friskt trav lenge, til vi kom til Kristin Lavransdatter - gården. Vi dristet oss bort, og det var en masse folk der. To skuespillere kom bort og spurte om det var disse hestene de skulle bruke. Men det var det jo ikke. De skulle få en hvit og en svart hest, og snippa og Shamrac hadde sikkert greid jobben fint, så milhøtrente de var nå. Men vi red videre.
Datteren til Solfrid møtte oss i Sel, og gikk de siste 3km med oss. Hun og Solfrid trodde undergangen var for lav for oss, men den var mye høyere enn undergangen på Lillehammer som såvidt gikk over manken til Snippa.
Vi kom opp på gården, og hestene fikk mat, vann, og snippa fikk nye sko. Den søte hovslageren syntes det var moro med turen vår.
Vi lo litt av se tynne skoene til Snippa, og slet litt med å få brodder i de nye, men Henning, mannen til Solfrid, fikk det til etterhvert.
Så fikk vi deilig middag med spaghetti og kjøttdeig, og så kjørte vi en tur for å heve depotet vårt på Dovreskogen.
Anne pustet lettet ut da kassen fremdeles var der, og vi kjørte alt til foreldrene til Solfrid på Dovre, der vi skal sove i natt.
Vi hilste på foreldrene, og de fortalte at det var snø på fjellet, men at det ikke var så langt, så vi kommer til å prøve å ri der.
Jeg vet at pappa leser dette for dere til kvelden, så dere får ha god natt, Daniel og sirius. Jeg er glad i dere!
mandag 8. juni 2015
lørdag 6. juni 2015
Video fra dag 5
Her kommer video fra dag 5. Det ble desverre litt rot denne gangen, så noen av klippene fra dag 4 havnet i vidoen for dag 5...
fredag 5. juni 2015
I dag har det vært en helt fantastisk dag!
Vi våknet til frokost hos Bjørg, og nyvaskede klær. Hestene fikk mye mer mat enn planlagt, så det er noe vi må justere utover.
Det er så gøy å være hos folk som har så gjennomført stil. Hos Anne og meg, er det bare småbarn og rot, så det er nesten eksotisk å komme til et støyfritt sted, med så utrolig mange spennende detaljer, som en svær ville vesten-inspirert port til ridebanen. I porten hang en enorm okseskalle med horn som bølget seg utover i minst to meter til sammen. Inne var det litt gammeldags bonderomantisk stil, og en del veldig personlige ting, som svære portretter av familiens medlemmer sammen med dyrene. Oppe i gangen lå det er svært skinn av en leopard.
Dagen startet med en herlig etappe med myke grusveier. Vi leide hestene et godt stykke. Vi travet lenge, i et behagelig tempo. Etterhvert gikk det over til asfalt, og vi gikk av og leide bortover. Etterpå fikk vi vite at en ulv hadde tatt sau omtrent akkurat der vi gikk, da vi gikk der.
Pilegrimsleden gikk nedover en bitteliten sti, men den gikk langs jordekanten, og ble bare teit etterhvert, så vi gikk opp på veien igjen.
Vi spiste is, og hestene fikk havre på en bensinstasjon ved søre ål.
I dag gikk ferden igjennom Lillehammer sentrum. NRK ringte og ville ha oss på radio. Vi skulle ri rett forbi.
Vi red innom domkirken for å få stempel i
Pilegrimspassene. Det føltes litt helligbrøde å ri inn på kirkegården, men Allfred sa det var helt greit, og at hestene ikke kom til å bæsje der.
Det var en kjempehyggelig kirketjener der, som stemplet passet. Han sa vi var de første hestene på domkirken.
Igjennom sentrum var det fryktelig mye trafikk. Det var mange som hilste på oss, og flere som visste hvem vi var.
Hestene bæsjet samtidig, midt i sentrum.
Vi fant en søt, liten hesteutstyrsbutikk, og kjøpte hesyegodteri, karabinkrok, og en gul kam.
Vi red rundt NRK flere runder, og til slutt fant vi de som skulle intervjue oss.
Etterpå red vi til en så lav undergang, at vi måtte gå av og leie. Hestene måtte seriøst bøye seg for å komme under. På den andre siden greide jeg seriøst å knekke en pilegrimsledenmerkestokk. Jeg skulle gå opp på shamrac, og hele greia knakk! Heldigvis møtte vi en pilegrimsmann. Han var så hyggelig, og vi bekjente våre synder. Heldigvis skulle de bytte ut alle skiltene akkurat der. De var pilegrimsråttne...
Vi fikk en nydelig strekke på grus, skogsbilveier og stier i trav og gallopp. Hestene vær yre og spreke, og vi lot dem løpe.
Vi red bittløst i hele dag! Begge hestene er utrente på bittløst, men vi har hatt så fin kontakt med dem at vi ville prøve. Og vi tok aldri på igjen bittet. Så fint for dem å få uten bitt. Lett å gresse, også. De gikk dessuten uten tung bagasje i dag, for Bjørg kjørte den opp til skarsmoen.
Inne i skogen møtte vi noen pilegrimer! Wohooo! De var tyske, og hadde med seg gulerøtter. Hestene fikk hver sin. Vi pratet litt, og sa: "bon camino". Det er sånt pilegrimer sier til hverandre.
Etterhvert møtte vi på en bro som var delvis knust av et tre. Det var langt ned, og vi måtte krysse elven. Det var stri strøm, og skikkelig utfordrende terreng. Hestene var fantastiske, og det var det morsomste vi har gjort på hele turen! Skikkelig annemonicatur!
På slutten av dagen møtte vi to ryttere. De hadde pratet om oss på rideturen sin, og de viste oss riktig vei. Vi måtte løpe en sti for å møte Stian, som kom med ryggvarmeren til Anne. Etterpå løp vi mye mer, og de to fremmede hestene ble skikkelig svette, stakkars!
Det var så deilig etter endeløse strekker med kjedelig asfalt, og timelange gressepauser.
Vi ankommer plutselig Merethe Næsbø, der hestene skulle sove. De fikk mat, vann, dekken, og vi spylte beina deres godt, og stelte dem. Så kjørte Merethe oss hit til hotellet. Her var det sjokolade og et hestedikt på sengen!
Helene hadde egentlig lagt ut vann og gulerøtter til hestene, og sjokolade til oss, men akkurat der kunne vi ikke ri på grunn av klyveled! Buhu! Men vi fikk se bilder av det....
Vi våknet til frokost hos Bjørg, og nyvaskede klær. Hestene fikk mye mer mat enn planlagt, så det er noe vi må justere utover.
Det er så gøy å være hos folk som har så gjennomført stil. Hos Anne og meg, er det bare småbarn og rot, så det er nesten eksotisk å komme til et støyfritt sted, med så utrolig mange spennende detaljer, som en svær ville vesten-inspirert port til ridebanen. I porten hang en enorm okseskalle med horn som bølget seg utover i minst to meter til sammen. Inne var det litt gammeldags bonderomantisk stil, og en del veldig personlige ting, som svære portretter av familiens medlemmer sammen med dyrene. Oppe i gangen lå det er svært skinn av en leopard.
Dagen startet med en herlig etappe med myke grusveier. Vi leide hestene et godt stykke. Vi travet lenge, i et behagelig tempo. Etterhvert gikk det over til asfalt, og vi gikk av og leide bortover. Etterpå fikk vi vite at en ulv hadde tatt sau omtrent akkurat der vi gikk, da vi gikk der.
Pilegrimsleden gikk nedover en bitteliten sti, men den gikk langs jordekanten, og ble bare teit etterhvert, så vi gikk opp på veien igjen.
Vi spiste is, og hestene fikk havre på en bensinstasjon ved søre ål.
I dag gikk ferden igjennom Lillehammer sentrum. NRK ringte og ville ha oss på radio. Vi skulle ri rett forbi.
Vi red innom domkirken for å få stempel i
Pilegrimspassene. Det føltes litt helligbrøde å ri inn på kirkegården, men Allfred sa det var helt greit, og at hestene ikke kom til å bæsje der.
Det var en kjempehyggelig kirketjener der, som stemplet passet. Han sa vi var de første hestene på domkirken.
Igjennom sentrum var det fryktelig mye trafikk. Det var mange som hilste på oss, og flere som visste hvem vi var.
Hestene bæsjet samtidig, midt i sentrum.
Vi fant en søt, liten hesteutstyrsbutikk, og kjøpte hesyegodteri, karabinkrok, og en gul kam.
Vi red rundt NRK flere runder, og til slutt fant vi de som skulle intervjue oss.
Etterpå red vi til en så lav undergang, at vi måtte gå av og leie. Hestene måtte seriøst bøye seg for å komme under. På den andre siden greide jeg seriøst å knekke en pilegrimsledenmerkestokk. Jeg skulle gå opp på shamrac, og hele greia knakk! Heldigvis møtte vi en pilegrimsmann. Han var så hyggelig, og vi bekjente våre synder. Heldigvis skulle de bytte ut alle skiltene akkurat der. De var pilegrimsråttne...
Vi fikk en nydelig strekke på grus, skogsbilveier og stier i trav og gallopp. Hestene vær yre og spreke, og vi lot dem løpe.
Vi red bittløst i hele dag! Begge hestene er utrente på bittløst, men vi har hatt så fin kontakt med dem at vi ville prøve. Og vi tok aldri på igjen bittet. Så fint for dem å få uten bitt. Lett å gresse, også. De gikk dessuten uten tung bagasje i dag, for Bjørg kjørte den opp til skarsmoen.
Inne i skogen møtte vi noen pilegrimer! Wohooo! De var tyske, og hadde med seg gulerøtter. Hestene fikk hver sin. Vi pratet litt, og sa: "bon camino". Det er sånt pilegrimer sier til hverandre.
Etterhvert møtte vi på en bro som var delvis knust av et tre. Det var langt ned, og vi måtte krysse elven. Det var stri strøm, og skikkelig utfordrende terreng. Hestene var fantastiske, og det var det morsomste vi har gjort på hele turen! Skikkelig annemonicatur!
På slutten av dagen møtte vi to ryttere. De hadde pratet om oss på rideturen sin, og de viste oss riktig vei. Vi måtte løpe en sti for å møte Stian, som kom med ryggvarmeren til Anne. Etterpå løp vi mye mer, og de to fremmede hestene ble skikkelig svette, stakkars!
Det var så deilig etter endeløse strekker med kjedelig asfalt, og timelange gressepauser.
Vi ankommer plutselig Merethe Næsbø, der hestene skulle sove. De fikk mat, vann, dekken, og vi spylte beina deres godt, og stelte dem. Så kjørte Merethe oss hit til hotellet. Her var det sjokolade og et hestedikt på sengen!
Helene hadde egentlig lagt ut vann og gulerøtter til hestene, og sjokolade til oss, men akkurat der kunne vi ikke ri på grunn av klyveled! Buhu! Men vi fikk se bilder av det....
torsdag 4. juni 2015
Blir litt kort nå. Vi er hos Bjørg Glemmestad, og har fått en fantastisk oppvartning av både oss og hestene! Nydelig sted, og en araber som jeg har lyst til å ta med meg hjem... Si fra om den skal selges!
Vi har ridd 52km i dag, og er på Brøttum. Du har vært en treg dag i dag. Alt har gått sakte. Skal prøve å skrive mer i morgen. Tusen takk Merethe som har begynt å lage videoene våre!
Natta til Sirius og daniel! Glad i dere!
Vi har ridd 52km i dag, og er på Brøttum. Du har vært en treg dag i dag. Alt har gått sakte. Skal prøve å skrive mer i morgen. Tusen takk Merethe som har begynt å lage videoene våre!
Natta til Sirius og daniel! Glad i dere!
onsdag 3. juni 2015
Nå er klokken to om natten. Anne og snippa sover. Shamrac står og vokter over snippa, og jeg ligger og vrir meg inni de to soveposene, til de er som en vridd lolipopkjærlighet. Det er lyst, er masse fugler som synger, og det er lastebiler på E6. Bare Allfred holder meg med selskap. Han forteller historier om pilegrimer, indre samtaler, og gamle kirker.
Dagen i går var fantastisk fin! Været var på vår side der meste av dagen, og ting fungerte bra. Vi sov nokså lenge i huset til Catherine, for hun fôret hestene våre før hun dro på jobb.
Det tok sin tid å pakke alt, men til slutt fikk vi kommet oss av gårde.
Dagen i går var fantastisk fin! Været var på vår side der meste av dagen, og ting fungerte bra. Vi sov nokså lenge i huset til Catherine, for hun fôret hestene våre før hun dro på jobb.
Det tok sin tid å pakke alt, men til slutt fikk vi kommet oss av gårde.
Anne hadde fått en lang veibeskrivelse av halvarden til Catherine. Derfor skulle hun navigere i dag. Det grudde vi oss til, begge to. Men hun var ganske flink!
Vi red på noen grusveier på steder som het rare ting, som "skjelve", og noe som jeg bare husker som "gollumkroken". Men det var ikke det det var, så klart!
Vi holdt trav på grusveiene, men hvert sted vi skrittet, gikk vi av. Shamrac gikk så raskt at vi fikk til å la han få en tugge gress mens snippa tok oss igjen, hele tiden. Han trenger mye mat.
Vi red forbi flere fine kirker, og Allfred hilste på oss ved alle. Ved den ene fant jeg ut at selfiestsangen min hadde knekt. Jeg forsøkte å bruke den, men måtte bare kaste den. På neste busstopp ble den kastet.
Det var mye asfalt, og derfor mye skritt. Vi gikk mye, siden hestene hadde stor oppakning.
I dag var det mange folk som kjente oss igjen. Det var så moro! Mange hadde lest om oss på Facebook og i bloggen, og vi mistet tellingen på hvor mange. I tillegg var det mange som vinket og som ville stoppe og hilse. For eksempel en gutt, som pillet seg i nesen, og spiste det.
Vi så troll i dag også. Jeg glemte å si at vi så det på mandag. I dag fikk jeg bilde av det.
På vei inn mot Hamar var det mye trafikk. Men hestene våre er helt lobotomerte når det gjelder sånne ting. I går kjørte det 8 tog forbi oss i løpet av dagen. Et av dem var skikkelig nært. Jeg måtte løpe over en overgang for å tisse bak en busk, og jeg lurte på om det var klart. Da kom jeg på at Jo hadde sagt at den eneste trygge gangen å krysse en toglinje var rett etter at et tog hadde kjørt der. Og så kom det et tog dundrende. Så løp jeg glad og fornøyd over. Det var sikkert Allfred som sendte det, tenker jeg!
I Hamar bæsjet hestene våre fire ganger. Shamrac begynte, midt på gangfeltet, og jeg måtte til med bærepose og greier. Jeg greide å få bæsj på hendene, og måtte få våtservietter av Anne. Jeg har mobbet henne så mye for de våtserviettene. Unødvendig vekt. Men Anne var i nøyaktig samme situasjon senere, og vi fått altså ut at våtservietter er stort sett unødvendig vekt, men ikke når hesten din bæsj i sentrum.
Jeg stakk innom en butikk, for å kjøpe dekken til shamrac. De følte at de kjente på på forhånd og utbrøt : - Er det ikke du som skal ri fra et sted til et annet? Så fikk vi med en pose hestegodbiter på kjøpet.
Jeg så en benk som var gul. Den måtte jeg sitte på.
Anne sjekker Facebook. Nå har vi nesten 900 medlemmer på gruppa vår: "på hesteryggen Eidsvoll Trondheim 2015".
Vi red opp til domkirkeodden, og spurte om vi fikk lov til å spise ute der, og ha hestene på gresset. Det fikk vi. De hadde en fineste doen jeg har sett på en restaurant. Det var kluter til å tørke seg på, som man la i skittentøyskurven, og det var bind, tamponger, håndkrem, tannpirkere og hårspray tilgjengelig.
Det var en fin skogsled videre, og mange som måtte hilse, og spørre hvor langt vi skulle. En mann med tjue smågutter mente at jeg måtte ha stjålet hesten til Pippi, men en av guttene sa at den svarte var finere.
Vi red nesten 45 km i dag, og da begynte vi å lete etter et sted å sove. Det stod en dame på et tak som tok bilde av oss. Hun visste hvem vi var, og lo og smilte. Så gikk vi med mitt Mjøsa, for Anne visste om en liten stall der. Hun turte å spørre om hestene fikk sove i inngjerdningen deres, og så fikk de sove på det store beitet. Det var en skummel mann, men han var bare snill, og satte ut vann til hestene. Men vi må dra tidlig i morgen, så han kan sette ut sine egne igjen.
Vi kom ikke så langt som til butikken her, så mammaen til Anne kom med litt mat til oss (hun bor ikke så langt unna her). Hun hadde med seg hjemmestrikkede ullsokker i rødt og gult til oss!
Hestene ble glade for å få gress, men det varte ikke lenge før de begynte å galloppere rundt. De var ikke slitne, sa de. Bare litt sultne. Shamrac fikk kraftfôret vi hadde med, og snippa fikk litt godbit.
Anne og jeg fikk egg og bacon, cola, og m.
Shamrac pleier veldig skjeldent å ville drikke. I løpet av dagen drakk han ikke mange gangene, selv om han fikk tilbud hele tiden. Da minnet Allfred oss på at man bare kan lede hesten til vannet, og ikke få den til å drikke. Shamrac skjønner godt at han er på veldig lang tur, og har fått inn et usedvanlig rolig luntetrav til han å være. Vi tok et par gallopper i dag, og hestene syntes det var gøy. De koser seg, men når å shamrac blir sulten, så blir han sint på snippa. Da vet vi at vi må ta en pause, og gi mat eller gresse.
Nå er Klokken snart tre, og jammen erer det troll her, og. Anne har med trollspray. Men folk som er ute om natten, er mye skumlere enn troll. Også frosk, for Anne er redd frosk. Og det er søsteren hennes, også. Hun var med mammaen hit med mat, og hun fikk plutselig en frosk på foten. Det var veldig skummelt.
Jeg vet at pappa leser bloggen for dere på kvelden, så god natt, sirius og daniel! Jeg håper dere husker å mate og rottene!
tirsdag 2. juni 2015
Bloggopplæring på sengekanten
Siden jeg er så teknisk utfordret at jeg ikke kan en skit så må Monica ha litt opplæring på meg ;-)
Kommer oss forhåpentligvis videre litt tidlig i morra. Føler oss litt som husokkupanter. Haha
Abonner på:
Innlegg (Atom)