Rekognoseringsturen som endte med at bilen til Anne datt fra hverandre.

 Ja, vi måtte ut på en rekognoseringstur i dag. Ikke for å ri til Trondheim, men for vårt nye prosjekt.Vi har nemlig bestemt oss for å ta Dolly Dimpels på ordet. De gir en stor pizza gratis til alle som henter med hest. Det er bare det at Anne og jeg bor over 35 km unna nærmeste Dolly! Så da planlegger vi en overnatting, før vi drar hjem dagen etter.

For å finne ut av om det gikk ann å ri på de kjempefine grusveiene langs E6, tok vi en svingom innom der i dag. Med den fine, lave, konebilen til Anne. I starten gikk det veldig fint. Men så begynte veien å bli mindre og mindre, og mer og mer humpete og skral.

- Går veien videre? spurte Anne, og jeg fniste mens jeg holdt hendene på kinnene. Veien slingret seg rundt, og det var ikke så lenge før vi ikke ville definere det som en vei lengre.

- Perfekt å ri på, svarte jeg. - Kan galoppere i lange baner! Det var hun enig i. Nydelig, myk bunn.
- SKRAAP! sa det.
- Hchaaaaahhh! Sa Anne med det typiske fortvilte gispet hun pleier å komme med.
- Pyttsann, sa jeg. - Det er ikke noe.
Men Anne måtte stoppe og kikke.
- Det er sikkert skvettlappene, ropte jeg, mens jeg fniste høyt.
Det var skvettlappene. Men ikke bare skvettlappene, men noe annet rart som satt fast i skvettlappen, og gikk liksom inni hele hjulbuen.
- Biiiiiilen min! sa Anne fortvilet. Jeg bare fortsatte å le.
Vi kjørte forsiktig videre, med skvettlappskrapelyd bortover "veien". Det ble enda mer sporete, og Anne måtte svinge opp på kanten av veien.
- Tenk om jeg må rygge hele veien tilbake, sa Anne.
- Neida, sa jeg.

Men veien ble bare mindre og mindre og mindre og mindre. Til slutt var det bare en stripe i gresset som minnet om at veien en gang hadde vært der. Heldigvis så vi at enden på viltgjerdet var nær.  Veien svingte med viltgjerdet, og det så virkelig ikke ut som om det var noen videre mulighet for å kjøre.

- Du kan ikke kjøre heeeeeer, sa jeg, og holdt hendene opp på hvert kinn mens jeg gjorde store øyne.
- Joda, sa Anne, og kjørte.
- Kom igjen, sa hun oppmuntrende til bilen som kravlet seg surmulende videre i gresskantgrøften.
- Fliiiink bil, sa Anne og strøk den forsiktig på dashbordet. Og bilen holdt.

Vi kom rundt svingen, og begge to holdt pusten.
- Kjære vei, vær så snill å ikke slutte, ba vi i kor, mens vi holdt oss fast og lirket oss videre på stien.

Til slutt kom vi til enden av svingen, og "veien" vår gikk ned i grøften mot den store veien, men bak gangfeltet. Vi lo, fniste og gispet om hverandre mens Anne forsiktig drev bilen nedover mot gangfeltet.
- Detta går! sa hun, og manøvrerte bilen ned på gangfeltet. Men det var for stor grøft til å komme oss over til veien.

- Du kan ikke kjøre her, sa jeg med høypitchet fortvilet stemme. Og Anne måtte kjøre nedover gangfeltet for å komme noe sted. Etter noen hundre meter begynte veien å gå ned.

- Oh my Gååååd, sa Anne. - Veien går ned til en undergang!
Jeg lo så jeg nesten tisset på meg. - Vi kan ikke kjøre her, ropte jeg mellom latterkulene. - Er det ikke litt pinlig med alle bilene som ser oss? For bilene på veien kjørte mistenkelig sakte forbi de raringene som kjørte på gangfeltet rett på vei ned mot undergangen. - Joooo, det er pinlig, svarte Anne.
- Se! rotpe Anne. - Veien går videre også!

Heldigvis kom gangveien seg ut på et busstopp etterhvert... Ah...
-  Ikke kjøøøøør! ropte jeg, og Anne stoppet. - Jeg må ut og ta bilde, sa jeg, og kasta meg ut av døra rett foran en bil som kom susende.

Så fikk vi sust hjemover. Men så ble plutselig skvettlappskrapelyden veldig stor, litt tikkete og rar. Anne svingte inn mot veiskuldren.

- Ta på blinkersen, ropte jeg,
- Jeg har på blinkersen, svarte Anne.
- Nei, NØDblinkersen, ropte jeg.
- Nei, ikke NØDBLINKERSEN, svarte Anne. Men jeg trykte på knappen, og hun hoppa ut for å se på bilen med et langt gisp.

- Biiiilen min! sutret Anne fortvilet.
Vi prøvde å røske litt i skvettlappen og den dingsen som gikk hele veien innover hjulbuen. Sikkert skvettlapp hele greia, jeg vet da søren.

- Skitt påmm fritt! sa Anne, mens hun satte seg i bilen for å rygge, slik at vi kunne få ut skvettlappdingsebumsen.  Til slutt stod vi der med hele slangetingen på bakken. Staaaaakkars bilen til Anne.

Vel hjemme fikk Atlen til Anne høre om skvettlappdingsebomsen som var blitt ødelagt. Anne grudde seg sånn til å fortelle ham om det.

- Åh, den! Jeg har venta på at den skulle ramle av, sa Atle.

Vi har fått såååå mye gøy i posten!

Det aller kuleste er våre bivy bags! Ja, det er nesten som en hybrid mellom telt og soveposetrekk. Den er laget for en person, og har en liten loop over hodet, slik at man får litt teltfølelse, selv om den er liten. For Anne og meg var det GOD plass inni der. Ja, i hvertfall for meg, som er nærmest som en pygmè å regne. Anne er jo ganske lang og normal :).

Bivy bagene våre heter Bibbi og Einar. De er grønne, begge to (kommer også i orange), fordi vi gjerne ville ha muligheten til å gjemme oss bort i skogen. Det er et innsektsnett man kan trekke for, hvis man ønsker å ha baggen åpen. Får litt klaus av å lukke den helt igjen, selv om det er plastvindu foran, og en lufteåpning med myggnetting bak. Kjøpt fra Gear Out.

Man bruker barduner og teltplugger for å sette den opp, men svært få i forhold til et telt. Det fulgte med fem teltplugger, men det er flere festepunker dersom man ønsker å fluffe den opp litt!

Og loopen består av noe som linker på teltstenger, men de bare SMATT sammen i en bue! Kjempegøy! Hahaha :D

I tillegg har jeg fått min superultrahypermegagigaterralette sovepose. Den er selvsagt iskald å sove i, så jeg har syldd meg en liner i fleece, som jeg kan ha på innsiden. I tilleg har undertøyet mitt fra Kari Traa sin kolleksjon, kommet i posten. Det blir altså merinoullundertøy, ullsokker, lue, noe i halsen, fleeceliner, tynn sovepose og bivvy bag. Dette skal straks prøves ut! Så får vi se hvor kaldt det blir!
Kjøpt på Ebay fra Kina.

Det begynner å bli fryktelig mye i pakkehaugen vår nå! Nesten så vi må begynne å ta ting vekk igjen. Enda så kjempenøye vi har vært på vekt og størrelse... Må sikkert pakke om temmelig mange ganger...

Komprimert. Ikke sånn fint som det ser ut på reklamebildene, men sånn det faktisk blir når du stapper den så hardt du kan. 

Ukomprimert. Ikke veldig stor, denna. 

Soveposen kan tas ut og bli et teppe... Wohoo

Bivy baggene har kommet!OMG!

 

Så vanvittig sexy i det nye ullundertøyet, gitt!

Tur med hunder

Jadda, i dag var det tur uten hest, men med bikje og kløv. Vi skulle finne det nye stedet vårt, og se hvor vi skal overnatte når vi får turutstyret vårt i posten (bivvy bagen og sovepose).

Vi gikk opp en litt annen vei for å komme opp Skytrøysa (Som vi har døpt selv, men klarte ikke å finne akkurat den samme stien som sist. Vi er så innmari gode på navigering.

De tre steinene fant vi, og til slutt ramla vi inn på den riktige stien helt uten videre. Vi dro frem engangsgrillen, og rundtstykker med ost (pakket inn i aluminiumsfolie). Så var det å dra frem de supre, fantastiske stormfyrstikkene. Men de var helt håpløse å tenne på! Makan! Midt på dagen en varm vårdag uten vind... Video kommer!

Til slutt fikk vi fyr, og kunne kose oss med rundtykker og smil med smoothies i midten. Men, tenk! Det hadde sneket seg inn en vanlig smil midt i pakka!

Vi så to elger, to musvåk, en firfisle, en frosk (som Anne er redd for), et troll, og en hemmelig hule.

Villmarkstur med nytt terreng og tennståltest!

I dag red vi en tur vi ikke har ridd før. Ganske gøy, i grunn, at vi har bodd i nabolaget i over ti år (Riktignok på en annen gård enn den jeg bor på i dag, men Anne har bodd på sin gård lenge. Vet ikke helt hvor lenge, og får ikke tak i henne på Facebook akkurat nå, men JEG har i hvertfall bodd i nabolaget i ti år. ) og enda ikke har funnet alle rideveiene i skogen!

Det er tradisjon at Anne og jeg navngir veiene som ikke har noe navn fra før av, og denne stien ble døpt til Skytstien, fordi den ligger litt bak skytebanen. Vi red også forbi nydøpte Skytrøysa og Skytknausen (som vi egentlig skulle holde til venstre for, men det klarte vi ikke og havnet derfor langt oppi ingenmannsland før vi fant en gammel sti vi red for mange år siden). I skogen er det så klart ikke noe som heter "venstre" og "høyre", men alt heter "sør" eller "nord" eller andre himmelretninger. Man kan jo ikke si "til venstre for steinen", for det endrer seg jo i forhold til hvilken retning man tar og hvilken vei man kommer fra!

Altså, vi skulle ri opp Skytstien, og ta til venstre for knausen (nå døpt til Skytknausen). Vi fikk høre at veien var så bratt og vanskelig at den ikke egnet seg noe særlig for hest, men vi ble kjempefornøyde og syntes den minnet mer om en firefelts motorvei i forhold til hva vi er vant til å ri på når vi drar på terrengtur.

Vi fant en fantastisk åpen hoggstfeltsplass med utsikt over begge sine gårder, og tre kjempestore, rare steiner som vi ble enige om at måtte bli  det første overnattingsstedet når vi (omsider) får våre bivy bags (enmansstelt/pose/ting ) i posten. Da blir det prøvings! Vi skal jo ri til Trondheim i sommer, og alt utstyret må være utprøvd på forhånd!

Prøvings ble det i dag også, da både Anne og jeg har forsøkt, og lyktes med tennstål hjemme (inne). Med tre uker tørke, stekende sol og masse tørt gress, så burde utsiktene for suksess være rimelig store.

Vi slapp hestene løs, og fant en kjempefin plass der hele tre bekker møtte hverandre (må jo ha slokkevann i nærheten, så klønete som vi er). Snippa ville gå hjem, så hun ble tatt i bånd, og så begynte vi forsøket. Det er slett ikke vanskelig å få gnist på tennstålet. Det går helt fint. Masse gnist. Store gnist. Det som er problemet, er å få det gremmelige gresset til å ta fyr! Knusktørt som loet i tørketrommelfilteret, var det, men neimen om det ville ta fyr!

Anne ga opp, og ga tennstålet til meg. Da begynte Shamrac å gå hjem, så jeg måtte gå og hente ham. Men så forsøkte også jeg. Jeg dro stålet ned og stålet opp, og kniven ned og kniven opp, med høyre og venstre og høyre og venstre og plonstre og vrangstre, men itteno fyr. Til slutt ga vi opp. Vi dyttet gresset nedi bekken i tilfelle det mot formodning skulle være noen glør der. Så red vi videre. Altså til venstre for knausen, som ikke ble til venstre for riktig knaus, likevel.

Vi red opp og ned og opp og ned, og vi fikk en kjempefin tur. Vi hadde retningen bra, og fant til slutt en gammel sti, som vi har ridd for noen år tilbake. Det var minst to involverte latterkramper, tøys og tull og skikkelig dårlige ordspill, pluss den gode kommentaren: " Jeg bare rir her i full fart uten å tenke... AU!!" (som vil gå inn i sitathistorien)

Og jeg glemte å skrive det viktigste med hele turen: vi så ØØØØØØØRN! Oh My Gådd!

Ekte Bakkearbeid!

I sommer har vi planer om å ri til Trondheim, og en del av treningen vår foregår i terrenget. Denne dagen øvde vi på å gå i bratte bakker. Monica har en skikkelig bratt og lang bakke på beitet sitt, så vi gikk dit.

Den første gangen vi gikk ned var det ganske skummelt. Anne måtte gå av og leie først, for å sjekke at hestene faktisk klarte å gå ned. Det gikk veldig fint. Underlaget var fast, men likevel mykt nok da det bestod av ulent gress (beite). De små haugene ga hestene litt ekstra å gå mot, og de skled ikke. Begge hestene hadde brodder.

Vi har så klart trent hestene våre i terreng før. De er godt vant til å ri ulent både opp og ned, og jeg anbefaller ingen å bruke slike bakker første gang man trener hesten i bakker!

Bildene er tatt i skritt, men det ser ikke sånn ut fordi det er så bratt at hestene måtte klatre opp.

Når man trener i bakken trener man opp hestens styrke. Hesten må bruke hele kroppen, og særlig bakparten får jobbe. Det er viktig at man sitter rett, og lett. Man kan heve seg opp i feltsits, og gi ryggen og bakparten rom for å jobbe.

I bakker er det mest effektfult om hesten går i rolig skritt. Det er ikke nødvendig med så bratte bakker som vi trener i her. Når vi trener her er det egentlig aller mest for å trene hestenes mot og tillit til oss. Dersom vi kommer ut for store hindringer på langturen vår til Trondheim, er vi opptatt av at hestene har opplevd mye før, slik at det ikke blir første gangen tilliten skal settes på prøve.  Vi utsetter hestene våre for så mye vi kan hjemme, slik at utfordringene på turen ikke skal være de største utfordringene hestene har hatt.

Hestedebattrebelltur 2015.

Villmarksjintene på tur i regnværet

Hengertreningen som endte på vekta

Today is the day I`m glad I`m not dead

Distanseritt Fenstad februar 2015