Terreng

Terreng

mandag 23. mai 2016

Den gangen vi dro på hesteshow, hesten kræsjet i en bil, og hjulet datt av bilen da vi kjørte hjem!

Momarken uoffissielt show


Zevita med andreplassløyfe og deltakersløyfe.
Det kan liksom aldri gå helt bra. Et eller annet må bestandig gå galt. Så når alt annet ser helt perfekt ut, kan du være ganske sikker på at det lurer et Murphytroll i bakgrunnen.

Tina og Zevita oppførte seg ekspemplarisk da vi lastet dem inn på hengeren for å dra på utstilling på Mysen. Zevita har ikke vært i bruk siden desember, på grunn av flere ting som har hendt etter hverandre (feire, et spark og en forkjølelse). Vi fikk derfor ikke vært med på Officersrittet, da man ikke kan trene en hest til distanse på to uker. Men til et show, ja, da gjør det ikke mye at hesten er blitt litt tjukk. En distansehest betegnes som "for tynn" for showfolkene i utgangspunktet. Så da var det bare å dra.

På forhånd skiftet jeg dekk på hestehengeren min. Bilen, en diger Patrol, satte jeg bort på verksted. Er ganske billig, så det er verdt å slippe å slite med det selv. Men jeg fyllte luft på alle dekkene etterpå. Så fikset Frank Olaf (mannen min), og jeg bremselysene og det ene blinklyset på hengeren.

Midt oppi det hele kom Odny med en showgrime til oss. Snille Odny!

Vognkort, hestepass og utstyr var på plass, og alt så ut til å være i sin skjønneste orden. Da var det å pakke alt inn i bilen, og så vasket jeg prinsessa mi i tre timer. Hun var ikke særlig fornøyd med dette. Veldig lenge siden sist noen puttet vann i ansiktet hennes, så hun bestemte seg for å rive seg løs.

Normalt står hun veldig fint bundet, og har gjort det bestandig, men i retrospektiv innser jeg at jeg var litt for mye: "dette tåler du, da" og: "dette har vi gjort mange ganger før", da jeg vasket panneluggen hennes. Så hun fant ut at det var best å bare løsne et par planker som var festet i veggen, og ta dem med seg. Slike planker, som følger etter, har en veldig stor akselererende effekt på en hest, så det var 0-100 på 2 sekunder. Zevita spant rundt gårdsplassen, og siden hun kun så på plankene som slamret mot bakken, så la hun overhode ikke merke til Rextonen til pappa, og dundret rett inn i denne med et brak. Da kom hun plutselig på at vi har jo trent på å ha ting hengende etter oss i hele vinter (siden vi driver med innkjøring), så det var visst ikke farlig i det hele tatt.
Tina og Amy

Hun kom glad og fornøyd tuslende til meg, og jeg satte henne inn i stallen. Da så jeg at det ene øyet hennes var halvveis igjenlukket. Hun hadde nok fått seg en smell. Jeg sa til Anne at jeg ikke trodde det ble noen tur dagen etter, men vi ble enige om å se det ann til kvelden, og heldigvis var øyet bra igjen.

Dagen etter oppførte begge hestene seg perfekt da vi lastet dem inn i hengeren og kom oss av gårde. Amy, som pleier å ri Shamrac, ville være med på utsilling, og fikk komme og sitte på.

Tina, og Anne som ville bli klippet bort. 
Bortsett fra at Zevita lener seg litt mye i venstresvingene, så gikk turen veldig rolig og fint. Vi kjørte av feil, og måtte ta verdens lengste omvei for å komme tilbake på E18 igjen, men tilslutt kom vi til travbanen og fikk ut Tina. Shetlandsponniene skulle stille først, så Zevita fikk stå på hengeren og slappe av, mens Anne, Amy og jeg gjorde i stand Tina. Anne skiftet til pentøy, og trippet inn på banen med den fineste, kuleste og mest flekkete ponnien. Dessverre er Tina 114cm høy, noe som er ganske mye over grensen, så hun fikk 6.plass. Men dommeren presiserte at det kun var på grunn av høyden. Tina hadde supre bevegelser, stilte seg pent, og var generelt fin.

Etterpå var det mange timer til fullblodsaraberene skulle stille. Jeg var kjempenervøs, for jeg har aldri vært på utstilling, og jeg fjåset rundt i mange timer. Zevita hadde svettet en masse på hengeren, så selv tre timer med vaksing var ikke nok når all møkka kom ut med svetten. Jeg brukte ganske mye tid på å vaske, bruke Miracle Groom og Show Shine på henne.

Til slutt fikk vi komme i ringen, og det var ganske skummelt, siden jeg var den eneste amatøren. Men Zevita stilte seg kjempefint opp, riktig med beina, og strakk hodet frem som en skikkelig araberfrøken. Riktignok klarte jeg ikke å løpe fort nok, mest fordi jeg ikke helt hadde øvd på dette, så jeg visste ikke at jeg burde ha sprintet på for å få frem stegene.

Pachas Zevita e. AS Sinans Pacha, u: Zezere
Zevita fikk andreplass, og dermed både 2.plass-sløyfe og deltakersløyfe! Woho! To sløyfer på en dag! Det var jo verdt hele turen. Og etter å ha slappet litt av, latt hestene skritte litt rundt, få vann og mer mat, så sjekket vi hengerfestet, sikkerhetslinen, kontakten, baklemmen, og så dro vi hjem.


Vi kjørte ut fra Mysen, og jeg tok feil i rundkjøringen så vi havnet på svinge-og-somle-veien som går til Fetsund, istedenfor E18. Ergelig, men vi gadd ikke å snu. Med hestehenger er det litt klønete å kjøre svingeveier, siden man må holde så lav fart. Særlig siden Zevita lener seg på veggen.
Stille oss opp.

Vi satt og diskuterte hvor vi skulle stoppe for å kjøpe mat da vi plutselig hørte et tordenskrall mens jorden skalv under oss av et jordskjelv, en tsunami og en tornado på en gang. På hengerkameraet så jeg at begge hestene falt, og jeg tenkte i et millisekund at hengeren hadde ramlet av, og jeg stoppet bilen. Da hoppet det frem et enormt Patroldekk ut fra klar himmel, og trillet langt, langt foran oss, over veien, og havnet i grøfta.

- Det er hjulet! ropte jeg.
- Det er hjulet! ropte Anne.
- Å herregud! ropte Anne.
- Det går bra, sa jeg. For det sier jeg alltid. Når det er krise. Akkurat som jeg vil si: - Der datt hjulet, ja. Der skjeddet det.

Jeg satte på nødblinken, og i det jeg åpner døren kommer et kvinnemenneke løpende:
- Dere kan sette hestene i paddocken her! Få stoppet trafikken! Hent varseltrekanten din!

Ja, jeg tror hun rakk å rope alt det der, og i tillegg ha fått på seg en refleksvest før jeg hadde rukket å gå ut av bilen.
Woops!

- Det går bra, sa jeg. Vi må se til hestene, bare vent litt.
Damen, som hadde det fine navnet "Monica", begynte å stoppe trafikken sammen med mannen sin, moren sin, og et par stykker til. Hestene hadde det helt supert (vi kjørte jo kjempesakte siden det var midt i en sving), men det tok litt tid før jeg fant varseltrekanten.

I løpet av noen få minutter hadde vi fått igang en veipatrulje som stoppet trafikken i begge ender, og dirigerte den forsiktig forbi. Jeg fikk hentet dekket, og en kamerat av Monica (jeg fikk ikke med meg navnet hans), forsøkte å jekke opp bilen. Det lå strødd muttere, og noen slags bolter utover veien, og bremseskivene så rimelig herpa ut.

Masse biler som passerte oss.
Så vi tok ut hestene, og satte dem i paddocken. Så dyttet vi hestehengeren over på gangveien, men bilen stod nede på jernet, så den var det ikke mulig å flytte.
Monica ringte politiet, og jeg ringte NAF. Men politiet hadde ikke noen biler å avse, selv om vi stod midt i en dum sving. De sendte derimot en melding til Nilsens bilberging, og det samme gjorde NAF, så vi fikk to telefoner om at Nilsens bilberging kom for å hjelpe oss.

Det tok ikke lange tiden før bilen var heist opp på den gule, store bergningsbilen, og Anne og Amy fikk sitte på til Lillestrøm. Selv ble jeg igjen mens Frank Olaf fikk puttet barna hos bestefar, og lånt hans bil, og kommet og hentet oss. I mellomtiden ble jeg budt inn på kaffe eller Cola (Cola, takk, jeg har aldri blitt så voksen at jeg drikker kaffe) hos Monica.

Amanda
Det viste seg at hun hadde utrolig mye til felles med meg. Hun hadde huset fullt av dyr, og hadde drevet med både sprang, dressur, western og sentrert ridning. Hørtes nesten ut som meg selv. Jeg fikk holde Amanda, og hilse på Akrobat, de tre hundene og to barn. Og innen Frank Olaf kom, hadde vi begge fortalt omtrent hele livshistorien vår, og jeg skulle komme og behandle den ene hesten hennes.

I det hele hadde vi utrolig mye flaks. For det første var det utrolig flaks at jeg kjørte feil, så vi var i 25-30km/t da hjulet ramlet av, i stedet for å være i 80km/t på E18. Det var også utrolig flaks at ingen bil kom i motsatt kjøreretning og fikk dekket rett i fronten, og det var flaks at så mange hørte oss og kom for å hjelpe, da vi ikke var nok folk til at vi hadde klart å få hengeren ut av veien og dirigert trafikken. Til sist var det flak at vi stoppet akkurat ved et sted de drev med hester, og det var en helt ledig inngjerdning rett ved veien, akkurat der vi trengte den. Så tusen takk for gjestfriheten og all hjelpen til Monica, familien og vennen hennes!

Frank Olaf var sur. Skikkelig sur. Ikke fordi dekket hadde ramlet av. Ikke fordi det ble over ungenes leggetid og han måtte kjøre over en time for å hente meg og hestene. Nei. Han var sur fordi bilen til bestefar var full av bensinkanner og motorsager, så det stinka bensin. Derfor hadde han kjørt med både bakluka og fire vinduer åpne hele veien.
Her fikk hestene gå og spise litt gress mens de ventet.

Vi fikk på hengeren, og hestene kom seg glade og fornøyde på hengeren uten fuzz. Og så kom vi oss endelig hjem. Og heldigvis hadde jeg fått med meg det viktigste hjem fra Patrolen: veska mi, og de TO sløyfene som vi vant på utstillingen.

Da jeg kom hjem var jeg så utrolig sliten etter både dårlig søvn natten før showet, utrolig mye stress og nerver mens jeg ventet på klassen min, en bil som mistet hjulet, og kjøretur hjem igjen. Og nesten ikke noe mat hele dagen. Jeg gikk rett i seng. Og selvfølgelig fikk jeg ikke sove. Og da jeg først sovnet, så våknet jeg igjen klokken 4. Til slutt bare stod jeg opp. Blir nok ikke gjort noe særlig her i dag, nei...





1 kommentar:

  1. Thanks for sharing, nice post! Post really provice useful information!

    An Thái Sơn chia sẻ trẻ sơ sinh nằm nôi điện có tốt không hay võng điện có tốt không và giải đáp cục điện đưa võng giá bao nhiêu cũng như địa chỉ bán máy đưa võng ở đâu uy tín.

    SvarSlett