Terreng

Terreng

lørdag 2. februar 2019

Oppdatering om kverke på stallen

En liten oppdatering fra stallen.

De fire føllene har alle fått byller, og på tre av dem har de sprukket. Dessverre har en etter en av de voksne hestene også fått feber og snørr. Tre voksne hester har fått byller, hvorav en ganske store.

De hestene som har fått metacam og Norodine har respondert veldig bra og raskt på det. To av hestene har hatt hoven og ømt svelg, og hatt problemer med å spise og drikke. Disse responderte også raskt på medisin.

Per i dag har 13 av 16 hester hatt symptomer på en eller flere måter. Det har vært feber (stort sett rundt 39 grader, et par tilfeller over 40), gult snørr, hoste, nedsatt allmenntilstand, vansker med å spise og drikke. Flere av de voksne hestene har hatt veldig milde symptomer.

Føllene er i fin form nå, og har fått komme ut og løpe og hoppe igjen. De fleste voksne er også fine, men vi har noen syke igjen. Karantenen dag 1 begynner ikke før alle hestene er helt symptomfrie og byllene har lukket seg. Frem til det er vi på dag 0.


Det er altså litt bedre hos oss nå. Men vi venter med redsel på om noen av stallene vi har vært i kontakt med før utbruddet har vært smittet. Vi har hatt noen innom her med hest, noen hester herfra har vært ute på andre steder og treninger, og jeg har vært på hovtrim- og behandlingsoppdrag før vi visste at hestene hadde kverke.

Mattilsynet har vært i kontakt med alle disse, så det er tatt hånd om.

Vi håper dette vil bli ferdig snart, og at alle hestene fortsetter å bli bedre, og at de tre hestene uten symptomer går klar. Særlig Zevita som er drektig.

tirsdag 29. januar 2019

KVERKE!

KVERKE


Føll 7mnd: de første tegnene: hovne lymfer under ganasjene. 
Jeg har vært så uheldig å få kverke (streptococcus equi) på min stall. Her kommer et blogginnlegg med litt informasjon om hva det er, og hvordan det har vært i stallen vår.
Jeg velger å være åpen om dette, da jeg mener det vil hindre flere i å få smitte i fremtiden og er mye bedre enn at det skal gå subtile rykter på byda.

Kverke er en influensaliknende bakteriell sykdom (imotsetning til de som er av virus) som kan gi hoste, snørr, høy feber og hovne lymfeknuter. Lymfeknutene kan utvikles til byller som etterhvert sprekker og gir verkende sår under haken til hesten. Ved mistanke om kverke er man pålagt å kontakte Mattilsynet da de er ansvarlige for å hindre videre smitte.
Hvis du ikke vet hva kverke er, kan du lese om det her:
Mattilsynets informasjonsside om kverke

Jeg har en gård på Minnesund, der jeg selv har 6 arabere og en shettis, samt 9 hester som leier stallplass. Onsdag 23.januar på kvelden ble et føll sykt. Dette var ikke mitt føll, men eier fikk dyrle til å komme. Han mistenkte straks kverke på grunn av forkjølelsessymptomer pluss hovne lymfeknuter. Mattilsynet ble kontaktet, og de ringte meg straks og avtalte å komme dagen etter. Vi fikk karantene.
Morgenen etter hadde ingen andre hester symptomer, men i løpet av dagen begynte mine tre føll å bli syke. Bare i løpet av timer hadde det yngste føllet utviklet hovne lymfeknuter som etterhvert ble store byller. Dyrlegen min kom raskt, og det var ikke lenger tvil: vi hadde fått kverke på stallen.

Prøver ble tatt og sendt inn, og mattilsynet kom på besøk og kikket på stallen, både utegangsstaller og bokser. Da de kom hadde ei hoppe fått feber og snørr, og stod sammen med mine tre føll innestengt i den store løsdriftsstallen. Det første føllet var på boks. Mattilsynet fikk en liste fra meg over alle som hadde vært i stallen, hester som hadde kommet og reist, hvilke hester fra andre staller vi hadde vært i

En pjuskete gjeng med feber. Kverke får hestene til å miste vekt
og få dårlig almenntilstand. 
kontakt med de siste 6 ukene.

Mattilsynet informerte oss om sykdommen, men dyrelgen vår hadde allerede fortalt oss det meste. Vi fikk orientering om karantene og smittefarene, og hvordan vi skulle håndtere dette. På dette tidspunktet var det to dyrleger fra mattilsynet, og to vanlige dyrleger involvert. Så ringte mattilsynet og jeg rundt til alle på listen vår, og informerte om at det var kverke. På nåværende tisdpunkt ble ingen andre båndlangt enn oss.

Byllene er blitt større
Alle føllene fikk antibiotika. Det aller beste er å la kroppen ordne opp selv, da antibiotika kan kapsle inn bakteriene, men i det tilfellet der dyrene er såpass syke som føllene var, så fikk de. Den voksne hoppa fikk ikke, og etter tre dager var hun helt symptomfri.

Så begynte et sirkus uten like. Jeg fikk mange telefoner og meldinger fra folk, og jeg bestemte meg dagen etter for at jeg måtte legge et innlegg offentlig på Facebook. Vi mistenkte at smitten hadde kommet fra en hest fra utlandet, men dette fikk vi ikke bekreftet, og vi vil antageligvis aldri få dette bekreftet siden den hesten er helt symptomfri og har vært det en god stund nå. Da den kom hadde den gult snørr, men ikke feber og ikke noen andre symptomer. Derfor kan vi ikke vite.
Byllene sett forfra hos 7 mnd gammelt føll.

Etter facebookinnlegget mitt fikk jeg enda flere meldinger og telefoner. Folk ringte meg fordi de hadde vært på trening fire kilometer unna oss, noen hadde hatt besøk av folk som var venner med meg, noen hadde ridd forbi gården, noen hadde kjøpt armbånd fra meg og fått dette tilsendt i posten og lurte på om det var smittefarlig. Noen av mine facebookvenner fikk forespørsler om de kunne være smittet siden de var venn med meg, og folk som skulle ha stallplass hos meg ringte og sa at de ikke kunne komme nå, eller når karanten var opphevet. Kundene mine ville ikke ha meg på deres stall, selv om jeg fikk tillatelse av Mattilsynet om å jobbe
En av byllene har sprukket
som normalt så lenge jeg skiftet alle klær og sko, oppbevarte utstyret (Ferdig desinfisert) inne i huset mitt, og ikke i stallen, og vasket håret.

Kverke smitter igjennom kontakt med sekret/snørr. Man blir ikke smittet av å ri forbi gården. Det går ikke igjennom luften (med mindre en hest nyser snørr direkte på deg), og det er ikke farlig for mennsker, barn, hunder etc. Jeg har satt opp en liste over spørsmål her (publisert på Hestedebatt-rebellene på Facebook (bloggen fortsetter under):

1.Det er innen vits i å ringe MT og anmelde oss. De er så klart inne i saken og det er dyrlege og. Vi har kontakt med dem hver dag.
2. Det er ikke kommet svar på noen prøver. Vi vet det er kverke fordi det er byller som sprekker.
3. Alle 16 hestene på stallen er ikke dausjuke. Vi har fire føll som er rammet og har byller, samt tre voksne som har feber. Og ja, alle de som blir syke går ned i vekt.
4. Nei, du blir ikke smittet om du får et armbånd i posten fra meg, om du rir forbi gården, eller er på trening hos naboen fire kilometer unna. Hestene dine blir ikke smittet om du kjenner en i min vennekrets som har vært hos deg, eller om du har møtt meg i sosiale sammenhenger i løpet av de siste ukene.
5. Nei, det er ikke smitte over hele området. Bare i min stall. Vi vet ikke helt hva det kommer av, men vi tror det kommer fra utlandet.
6. Nei, det kommer ikke fra importhøy.
7.Ja, jeg kan fortsatt dra ut på jobb, verke høver og massere hester så lenge jeg dusjer, bytter klær og sko, og utstyret mitt er desinfisert og ikke i kontakt med stallen min.
8. Det smitter igjennom kontakt med sekret (snørr). Det flyr ikke rundt på hele Østlandet.
9. Du trenger ikke fortelle meg om hvordan dyrlegen behandlet dette i 1970, hva de gjør i England eller noe du har lest på internett. Dyrlegene jobber tett sammen og vet hva de skal gjøre.
10. Nei, kverke er ikke vanskelig å behandle. Det er en kjip sykdom, men den responderer veldig bra på vanlig Norodine. Det er imidlertid lurt å ikke bruke det før man må, fordi de som får sykdommen mildt vil bli kvitt den raskere dersom de ikke får antibiotika. Derfor vurderes hver enkelt hest hver dag. Vi bruker også andre medisiner som metacam mot høy feber og magemedisin. Likevel mister noen av dem apetitten og selv om de får grøt to-tre ganger daglig så taper de seg.
11. De aller fleste hester blir helt friske, men noen kan få senskader.
12. Så klart vi ikke slipper inn noen nye hester eller lar noen dra ut! Nei, vi kommer ikke til å delta på noen kurs i nærheten av deg, nei, du kan ikke få stallplass akkurat nå og nei, hestene som skulle ha flyttet andre steder får så klart ikke gjøre det nå.
13. Nei, det er absolutt ingen sjanse for å bli smittet fra oss etter at karantenetiden har gått ut. Karantenetiden er 4 uker etter SISTE SYMPTOMER. Det kan ta måneder.
14. Ja, noen hester kan ha smitte lenge, men da vil våre andre hester bli syke igjen, og dermed blir ikke karantenen over.
15. Når karantenen er over og alt er gjort etter mattilsynets anvisninger så er det absolutt ikke noe smitte igjen i stall, ute eller noe annet sted. Det er helt trygt å komme hit, dra på treninger her eller få stallplass NÅR KARANTENEN ER OPPHEVET AV MATTILSYNET.

***



I stallen min har det nå, noen dager senere, blitt noen hester til som har feber. Hoppa som var sammen med føllene er helt symptomfri uten antibiotikabruk. To av føllene sine byller har sprukket, og holdes åpne ved å holde varmt vann under haken deres i ti minutter hver dag. De får metacam mot feber og betennelse, samt magesårmedisin, siden føll veldig fort kan få magesår. En voksen hest får medisiner siden hun surklet i pusten, hadde feber og nedsatt apetitt. Føllene virker mye bedre enn for noen dager sider.

Jeg er mest bekymret for føllene og de to drektige hoppene på stallen. Foreløpig ser det ut til å gå bra, og det er en viss fordel at alle får det samtidig, så jeg håper alle som skal bli syke blir det nå. De hestene som har blitt syke vil måtte ha en rolig opptrening over lang tid før de kan gå hardt igjen, men de som bare har feber noen få dager kan fint brukes igjen.

Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet, eller legg igjen en hygglelig melding om dere vil.
Siden jeg ikke får reist så mye på jobb (siden kundene faller fra), så har jeg god tid til å redigere ferdig boken min om Pilegrimsledenturen Anne og jeg hadde i 2015. Det er veldig spennende fordi lanseringsdatoen er satt (13.juli i år). De siste testleserene har boka i hende as we speak! :D

Noen linker om kverke: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5867011/
https://en.wikipedia.org/wiki/Strangles
https://www.vetinst.no/sykdom-og-agens/kverke

Savner du noe informasjon i bloggen, legg igjen en kommentar! :)


torsdag 26. mai 2016

Et innlegg om bæsj.


- Det er Karma, sier Anne og jeg, når det skjer noe dårlig.
- Det er Karma, sier vi, når det skjer noe bra.
- Karma er noe dritt, pleier Anne og jeg å si.
Karma er nesten som vår andre Gud. Etter Allfred. Allfred er helt klart den første Guden.

(Les om Allfred her: Dag 1 av Pilegrimsleden)

Karma er noe vi prøver å få til å være på vår side hele tiden. Vi prøver å være snille og greie, og når vi har fått masse tilbake av Karma så vet vi at vi er på tynn is. Vi tenker på det nesten som en konto man kan sette inn penger på, og ta ut penger. For å ta ut penger, må det være penger der. Hvis ikke blir det minuskonto.


Derfor bestemte vi oss i går for at vi skulle kjøre en tur med Tina, ta med oss en rive, og rake vekk all bæsj på hele Holtåveien til Fløyta. Hestebæsj, altså. Og kanskje litt hundebæsj.

- Detta ække no dritt, pleier vi også i si. Men akkurat i dag så var det det det var. Noe dritt.

Vi kjørte innover veien, og det var bare rett på den andre siden av bommen at de første bæsjene kom. Det var helt klart hestebæsj, men den var spredt ut i små boller, som hadde blitt trampet godt ned i løpet av vinteren. Dette er en billøs vei, men det er mye trafikk av turgåere, hundekjørere, hesteridere og syklister. Og mye dritt.

Mange rir inn Fløytaveien. Og noen av oss prøver alltid å sparke bæsjen ut i grøfta. Men når man rir, så er det veldig slitsomt å stoppe og gå av hesten når man rir araber. De har en tendens til å bæsje femten ganger på en tur, og da gjerne i små drop-plopp i en lang renne bakover. Når bæsjen i tillegg er helt nylagt, varm og våt, da har man ikke såååå lyst til å sparke skiten ut med skoene man skal putte i stigbøylene etterpå. Derfor prøver vi å gå noen turer og sparke vekk litt av og til, for gammel bæsj er lett å sparke, men det blir liksom ikke alltid til at vi sparker bort alt, for det er MANGE som rir på veien her.

Vi tenkte derfor å gjøre det skikkelig denne gangen.
- Bæsj! ropte jeg til Anne, og signaliserte at hun skulle tøyle Tina. Eller heter det "tømme Tina", siden man kjører med tømmer?
- Ptrooo, ropte hun, og jeg hoppet ut på siden med riven klar.
- Skal jeg ta bæsj som er trøkket flat, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne. Jeg begynte å skrape opp, og det var ikke så vanskelig som det først så ut. Det var utrolig tilfredstillende å se hvordan skitten ble dratt vekk fra veien, og slengt godt ut i grøften, og spredd ut. Kommer til å vokse godt med ugress på Fløytaveien i år!

Jeg slang meg opp i vognen igjen, og det var ikke mange meterne før jeg ropte:
- Bæsj! igjen, og Anne måtte stoppe. Vi surret litt for å finne ut om det var best at Tina stoppet foran eller bak bæsjen, men vi fant ut at alt gikk bra, så lenge Tina ikke turner.

- Skal jeg ta hundebæsj, spurte jeg.
- Ja, skal det være så skal det være, sa Anne.
- Ja, det ække no dritt, svarte jeg. Men det var det jo.



Det er noe rart med hundebæsj. Det er nemlig skikkelig ekkelt. Lukter vondt, også. I motsetning til hestebæsj. Hestebæsj er jo bare tørre klumper. Lukter ikke noe. Bare gress, likevel. Hva? Er du ikke enig? Jeg trodde alle mente det om hestebæsj. Hestebæsj er helt greie, håndterlige saker. Hundebæsj er bare: æææææsj!

Det var dritmye drit på Fløytaveien. Jeg rakte opp, og Anne kjørte. Vi måtte stoppe titt og ofte for å ta klumper opp. Klumper på grusveien var lett å ta, men de som lå i gresstripen, eller som lå på pukk, var veldig vanskelig å få opp.

- Skal jeg ta det som ligger i kanten, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne.
- Ja, fader, sa jeg. - Det ække no dritt!
- Her var det skitmye, sa Anne.

Så bar det av sted igjen. Vi prøvde å trave litt, men det varte ikke lenge før jeg ropte: - Stooooopp!
- Skitt! svarte Anne, og bråstoppet hestepæremaskinen.

Jeg greide så klart å tråkke i en hundebæsj. Det var helt bedritent. Så jeg gikk bortover veien, mens jeg prøvde å vrikke helen så godt som mulig for hvert skritt, så jeg skulle få av mest mulig på veien, mens jeg raket opp bæsj.

- Nå får vi god Karma, sa jeg.
- Ja, sa Anne. - Det ække noe dritt!
- Nei, fytti bikkja, svarte jeg.

til slutt kom vi til enden på Holtåveien, ved Fløyta.
- Skal vi kjøre over brua og ta det ved parkeringen, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, svarte Anne.
- Skitt au, sa jeg.

Så gikk vi over brua og tok et tak der også. Og så tok vi en tur på utedoen. Der inne luktet det skikkelig bæsj.

Etterpå kunne endelig Tina turne, så vi kunne dra hjem. Da fikk vi noen flotte travstrekker, og et par galopper hjem igjen. Vi møtte også en fyr som gikk på Fløyta, og jeg sa til Anne:
- Hvis han er en pilegrim, så må vi bare prate med ham!
 - Men tenk om han går Rondanestien, sa hun.
- Hæ? Ingen går vel Rondanestien, sa jeg.

Vi stoppet og spurte, og joda, han gikk Rondanestien, han. Vi fortalte at vi red Pilegrimsleden til Trondheim i fjor, og pratet litt. Vi må ha sett ganske rare ut: to damer i en shetlandsponnivogn med en rive. Han må ha trodd at vi var riv, ruskende gale. Så han spurte: - Red dere med denna? og pekte på Tina.
Etter å ha ledd litt kjørte vi videre, og vi var enige om at han var heldig. Tenk, helt bæsjefri vei!


Nå har vi fått rettet litt på Karmaen vår fra søndagen da vi var på hesteshow og mistet hjulet på bilen på vei hjem. Med hestehenger på, og alt. Da Allfred virkelig hjalp oss. Les om det her: http://annemonicas.blogspot.no/2016/05/den-gangen-vi-dro-pa-hesteshow-hesten.html

Apropos Karma, så er vi litt seriøse der. Hvis alle plukker opp dritten etter seg, så blir det veldig fint og rent og pent! Men det er jo ikke alltid sånn at man får det til alle steder. Kanskje oppdaget man ikke at hesten bæsjet, eller kanskje man til og med mister noe søppel. Derfor er det lurt å av og til ta seg en karmatur. Plukk opp noe etter noen andre. For det er garantert noen som har plukket opp etter deg en gang. Så kan du heller glede deg over å få en fet Karmakonto!






onsdag 25. mai 2016

Billedblogg: ultralett telt


 Når man skal på overnattingsturer i skog og mark, er det en kjempefordel om tingene er så lette som mulig. Særlig om man rir, da man har begrenset både plass og vekt man kan ta med seg. Rir man uten pakkhest, bør man bruke tommelfingerregelen at hesten ikke skal bære mer enn max 20% av sin ideelle vekt (Det vil si at om hesten din er 100kg overvektig, så kan den ikke bære 20kg mer for det, så du må finne den vekten som er ideell for din hest, og regne utifra det. ) Dette inkluderer rytter, sal, salvesker, hodelag, grime, og alt hesten måtte finne på å bære.

Anne og jeg har brukt bivy bagene våre en del på tur (det er egen side om dem i menyen), og vi har forsåvidt vært ganske fornøyd med dem, bortsettfra to ting: 1. De kunne vært enda lettere (De veier 1,2kg) 2. De har et problem med mye kondens når de lukkes helt igjen.

Det finnes utrolig ultralette telt å få kjøpt på f.eks zpack, men disse er steike dyre. Men er de aller letteste. Jeg har tittet mye på Ebay, og har funnet dette lille teltet fra Kina. Jeg søkte Portable Camp Camping Tent Single Layer Waterproof Outdoor UV-resistant 1 Person på på Ebay og fant det. Det har ikke noe merkenavn, og det kostet 227kr og hadde gratis frakt. Prisen varierte mye, så her er det bare å lete litt.



Det tok en stund å få det i posten, og her er innholdet: en pakksekk, et telt, to telstenger, fire teltplugger som er verdens letteste og minste, må de minst være! Bittesmå! Og et "tak".
På toppen av teltet er det nemlig et luftehull med myggnetting, og taket spennes over teltstengene, slik at det blir ventilajon. Hele sulamitten veide kun 920 gram (annonsen sa 980g. Det er sikkert noen naturlige variasjoner). I tillegg var det tynt, og tok mye mindre plass enn bivyen, men var noe lengre. Kan være for lang for å få ned i salveskene, men med så lett vekt er det ikke noe problem å ha den oppå salveskene på lenderyggen til hesten.

Teltet kan fint holde to små barn. Fluenetting i døren og i taket. 
Jeg har kjempegod plass inni det. Jeg kan strekke meg alt jeg vil. Jeg er 160cm høy. 

Anne måtte ha beina utenfor, haha. Hun er 173 cm høy, men hun sover med beina litt krøllet når hun sover, så det burde gå greit. 

Min Exped Ultramat S7 får kjempegod plass inni her, med sovepose og greier. 

Dette blir min utsikt i morgen tidlig. 

Eldstegutten på 9 har sovet over 10 netter i telt i år! Dette blir min første. Han sier han sover i et palass i forhold til meg (4-mannstelt). 

Mitt "ultralette" kosedyr må få være med i natt. Han har ikke noe navn, han. Stakkar. 

Konklusjonen min foreløbig er at stoffet er fryktelig tynt, så jeg måtte legge en ultralett tarp under selve teltet. Det kalles et footprint. Det er egentlig ganske lurt å gjøre for å beskytte teltbunnen, uansett.

Jeg har stor skepsis til teltets tetthet i forhold til vann, men tenkte å impregnere det. Likevel føler jeg at det nokså sikkert vil kunne lekke vann inn i bånn. Det var ikke lett å sette opp i skikkelig blåst her hos oss, og de små teltpluggene føltes veldig små når det blåste så fælt, så jeg satte noen steiner oppå dem, og la noe inni teltet. Men nå skal det sies at det blåste MYE.

Teltet gir en mye bedre romfølelse enn bivy bagen, som kun har en liten loop over. Men det er kort i lengden. Utrolig kult telt, som passer for små personer som ikke skal sove i en storm.

Jeg turte å galoppere på tur med bukkehesten! Woho! Tur med dressur.


Bakgrunn om Piruett (hopp over dette avsnittet om du har lest om ham før, eller ikke gidder lese bakgrunnshistorien) 

I dag bestemte Anne og jeg oss for å ta en ridetur med Zoona og Piruett. Jeg har tidligere skrevet om Piruett, men her er et kort resymè: Piruett ble født hos meg, og var en snill hest, men han hadde det med å bukke noe forferdelig. Han ble trent etter alle kunstens regler, med både normal og natural horsemanhip-metoder, klikkertrening og alt. Han ble sjekket opp i hele kroppen, med både massasje, laser og kiropraktikk, tannspesialist på tenner, og saltipasser på sal. Det var ingen fysiske problemer. Så konklusjonen ble at enten var det en protest når ting ble tungt (f.eks på grunn av litt for lite bæring og balanse), eller bare fordi det var gøy. Anyway: Jeg syntes det var veldig slitsomt den gangen, og hadde et lite barn, og hadde flere hester. Han ble derfor solgt. 4 år senere kom han tilbake til meg, og han var da kommet mye lengre i sin utdannelse, men bukkingen var egentlig verre enn noen gang. 
Han ble satt bort hos noen andre en stund, men så fikk jeg ham tilbake for et par uker siden. Jeg har begynt å bli så gammel nå, at nervene sitter mer utenpå kroppen, enn inni, så jeg har kviet meg veldig for å frempovosere bukk. Rett og slett vært redd. Jeg har jobbet bakkearbeid med ham, og tatt ridetimer, og har som mål å få ham opp i middels dressur. 
Når han går bra, så er han helt fantastisk! Han kan virkelig både å gå ned og frem, gå i en lav unghestform, og kan samle seg, og heve ryggen godt, men bare i en liten stund om gangen, på grunn av manglende muskulatur ennå. 
En gang i forrige uke var jeg på en lang leie- og skrittetur, men dette var den første skikkelige turen. 
Zoona
Anne var med på Zoona, som er en varmblods som hun får ri, og trene. 


Rideturen vi var på i går. 

Vi begynner alltid med å leie hestene våre. Det er en fin oppvarming, og særlig hvis man er litt usikker på en hest. Piruett var temmelig anspent, og han og Zoona skvatt til for den minste lille ting, og jazzet hverandre skikkelig opp. Vi leide forbi en ferist vi nesten alltid går forbi, og den var så kjempeskummel at vi ble stående og trene på den i ti minutter. Vi måtte la dem gå forbi mange ganger, og jeg brukte klikkertrening på Piruett, og klikket når han slappet av og senket hodet sitt. Til slutt kom vi forbi den, men da var det betongbrua. Skikkelig skumle saker. Den har vi aaaaldri gått over før. Her brukte vi også en masse tid, da særlig Piruett prustet i nesen og trodde han skulle bli spist opp av vannet fra Holtåa. Til slutt fikk jeg ham til å gjøre noen versader fra bakken, og da begynte han å glemme brua. 

Ved plassen vi pleier å gå opp, gikk Anne opp. Det er noen fine steiner der.  Men siden Piruett hadde litt gruff i sjiraffen, så fortsatte jeg å leie. Ingen vits i å sette meg opp på ham når han var sånn. Jeg leide bort til Fløyta, som er ca 5 km, og å veien ba jeg ham hele tiden om å senke halsen, og klikket, og ga godbit. Han skjønte det veldig raskt, men det var så fristende å heve hodet, så jeg måtte gjøre det mange ganger. Vi gikk også noen overganger skritt- holdt- skritt, noen stillninger til begge sider, og litt versader bortover her.
Se, her skal vi ri! Rene elva i veien!

Til slutt kunne han gå helt fritt, uten at hjortehalsemuskelen ble aktivert. Da satte jeg meg opp, og vi begynte innover terrenget.

I starten var det skikkelig bratt, og vi red opp mot Bjørnholtet. Det var masse vann og myr. Begge hestene syntes det var kjempeskummelt, så vi jobbet en masse med å få dem til å gå rolig over alt vannet, og uten å ta hodet i været. Enkelte steder var det veldig trangt, og Piruett forsøkte å trippe seg raskt igjennom, men jeg tvang ham til å gå svingene skikkelig, bøye seg, og flytte seg for sjenklene mine når vi gikk forbi trær. Noe han trodde ikke var nødvendig når vi ikke var på banen. Etter en million bekker og myrer, så gikk dem fint over, men akkurat her (se bildet) var det pltuselig veldig bratt ned, og masse rennende vann. Det var kjempeskummelt.

- Du må ta bilde når jeg peker ned her, sa jeg til Anne.
Jeg greier å fiske opp en hanske med piskeskaftet
- Arg, må jeg? spurte hun.
- Jammen, jeg kan stå stille, sa jeg.
- Sukk, greit, da, sa hun.

Og så mistet hun hansken sin på bakken.
- Hansken min! ropte Anne (og så var det vel noen ord der som ikke jeg skal gjenta)
- Jeg kan hente den med pisken, sa jeg, og dro frem dressurpisken.
- Ja, da mister du den ikke i vannet, altså! svarte Anne.

Etterhvert kom vi ut like over trollet og Dorrsvangen. Da hadde jeg jobbet så mye med Piruett at han var skikkelig mellom hjelperne mine. Han gikk i bæring og var veldig fornøyd. Hodet hans var i fin plassering, ryggen hans kom opp og han ble veldig behagelig å ri.

- Skal vi trave litt? sa jeg, og jeg tror Anne nesten ikke turte å si noe av redsel for at jeg skulle bli redd og angre meg. Hun var kjempehensynsfull og red bare bak med Zoona, og fant sei at Piruett og jeg red i et snegletrav i forhold til traveren hun satt på. Hun vekslet mellom trav og skritt, mens Piruett og jeg travet bortover. Vi jobbet litt versader, og Anne spurte meg om hvordan jeg tok versader, og hun fikk prøve på Zoona, både på tre og fire spor. Etter noen nedoverbakker i skritt, så spurte jeg om det var greit at jeg tok galoppfatning, og det var det.

Se! Jeg kan ri, jeg kan ri!
Jeg jobbet Piruett sammen litt, fikk nesen hans ned og litt frem, og så bare ga jeg galoppsjenkel. Han responderte med en gang, og jeg fikk en kjempefin, samlet høyregalopp som jeg bare holdt noen få skritt, før jeg klikket og fikk godbit.
Jeg smilte fra øre til øre, og forsøkte så med venstre galopp. Han fattet, men tok høyregalopp igjen, så jeg tok ham ned, men selv med tre- fire forsøk, tok han bare høyregalopp. Men det var greit. Han hadde gjort jobben, og han var nok litt sliten, så jeg gikk av og leide et stykke.

Etterpå satte jeg meg opp, og så tvang jeg Anne til å ta bilde av at jeg galopperte. Måtte jo ha bevis!
Til slutt gikk vi av og leide hjem. Det ble 16,5 km og 3 timer, og hele turen hadde jeg passet på at Piruett ikke fikk gå med sjiraffhals. Han var ikke samlet hele tiden, men han fikk aldri lov å reise hodet så høyt opp.

Takk for turen, Anne











tirsdag 24. mai 2016

2CEA841A-F00F-4F8B-B192D6B0019D0AAB-406B9DC5-C332-4B2D-890911B2EB0932F5

mandag 23. mai 2016

Den gangen vi dro på hesteshow, hesten kræsjet i en bil, og hjulet datt av bilen da vi kjørte hjem!

Momarken uoffissielt show


Zevita med andreplassløyfe og deltakersløyfe.
Det kan liksom aldri gå helt bra. Et eller annet må bestandig gå galt. Så når alt annet ser helt perfekt ut, kan du være ganske sikker på at det lurer et Murphytroll i bakgrunnen.

Tina og Zevita oppførte seg ekspemplarisk da vi lastet dem inn på hengeren for å dra på utstilling på Mysen. Zevita har ikke vært i bruk siden desember, på grunn av flere ting som har hendt etter hverandre (feire, et spark og en forkjølelse). Vi fikk derfor ikke vært med på Officersrittet, da man ikke kan trene en hest til distanse på to uker. Men til et show, ja, da gjør det ikke mye at hesten er blitt litt tjukk. En distansehest betegnes som "for tynn" for showfolkene i utgangspunktet. Så da var det bare å dra.

På forhånd skiftet jeg dekk på hestehengeren min. Bilen, en diger Patrol, satte jeg bort på verksted. Er ganske billig, så det er verdt å slippe å slite med det selv. Men jeg fyllte luft på alle dekkene etterpå. Så fikset Frank Olaf (mannen min), og jeg bremselysene og det ene blinklyset på hengeren.

Midt oppi det hele kom Odny med en showgrime til oss. Snille Odny!

Vognkort, hestepass og utstyr var på plass, og alt så ut til å være i sin skjønneste orden. Da var det å pakke alt inn i bilen, og så vasket jeg prinsessa mi i tre timer. Hun var ikke særlig fornøyd med dette. Veldig lenge siden sist noen puttet vann i ansiktet hennes, så hun bestemte seg for å rive seg løs.

Normalt står hun veldig fint bundet, og har gjort det bestandig, men i retrospektiv innser jeg at jeg var litt for mye: "dette tåler du, da" og: "dette har vi gjort mange ganger før", da jeg vasket panneluggen hennes. Så hun fant ut at det var best å bare løsne et par planker som var festet i veggen, og ta dem med seg. Slike planker, som følger etter, har en veldig stor akselererende effekt på en hest, så det var 0-100 på 2 sekunder. Zevita spant rundt gårdsplassen, og siden hun kun så på plankene som slamret mot bakken, så la hun overhode ikke merke til Rextonen til pappa, og dundret rett inn i denne med et brak. Da kom hun plutselig på at vi har jo trent på å ha ting hengende etter oss i hele vinter (siden vi driver med innkjøring), så det var visst ikke farlig i det hele tatt.
Tina og Amy

Hun kom glad og fornøyd tuslende til meg, og jeg satte henne inn i stallen. Da så jeg at det ene øyet hennes var halvveis igjenlukket. Hun hadde nok fått seg en smell. Jeg sa til Anne at jeg ikke trodde det ble noen tur dagen etter, men vi ble enige om å se det ann til kvelden, og heldigvis var øyet bra igjen.

Dagen etter oppførte begge hestene seg perfekt da vi lastet dem inn i hengeren og kom oss av gårde. Amy, som pleier å ri Shamrac, ville være med på utsilling, og fikk komme og sitte på.

Tina, og Anne som ville bli klippet bort. 
Bortsett fra at Zevita lener seg litt mye i venstresvingene, så gikk turen veldig rolig og fint. Vi kjørte av feil, og måtte ta verdens lengste omvei for å komme tilbake på E18 igjen, men tilslutt kom vi til travbanen og fikk ut Tina. Shetlandsponniene skulle stille først, så Zevita fikk stå på hengeren og slappe av, mens Anne, Amy og jeg gjorde i stand Tina. Anne skiftet til pentøy, og trippet inn på banen med den fineste, kuleste og mest flekkete ponnien. Dessverre er Tina 114cm høy, noe som er ganske mye over grensen, så hun fikk 6.plass. Men dommeren presiserte at det kun var på grunn av høyden. Tina hadde supre bevegelser, stilte seg pent, og var generelt fin.

Etterpå var det mange timer til fullblodsaraberene skulle stille. Jeg var kjempenervøs, for jeg har aldri vært på utstilling, og jeg fjåset rundt i mange timer. Zevita hadde svettet en masse på hengeren, så selv tre timer med vaksing var ikke nok når all møkka kom ut med svetten. Jeg brukte ganske mye tid på å vaske, bruke Miracle Groom og Show Shine på henne.

Til slutt fikk vi komme i ringen, og det var ganske skummelt, siden jeg var den eneste amatøren. Men Zevita stilte seg kjempefint opp, riktig med beina, og strakk hodet frem som en skikkelig araberfrøken. Riktignok klarte jeg ikke å løpe fort nok, mest fordi jeg ikke helt hadde øvd på dette, så jeg visste ikke at jeg burde ha sprintet på for å få frem stegene.

Pachas Zevita e. AS Sinans Pacha, u: Zezere
Zevita fikk andreplass, og dermed både 2.plass-sløyfe og deltakersløyfe! Woho! To sløyfer på en dag! Det var jo verdt hele turen. Og etter å ha slappet litt av, latt hestene skritte litt rundt, få vann og mer mat, så sjekket vi hengerfestet, sikkerhetslinen, kontakten, baklemmen, og så dro vi hjem.


Vi kjørte ut fra Mysen, og jeg tok feil i rundkjøringen så vi havnet på svinge-og-somle-veien som går til Fetsund, istedenfor E18. Ergelig, men vi gadd ikke å snu. Med hestehenger er det litt klønete å kjøre svingeveier, siden man må holde så lav fart. Særlig siden Zevita lener seg på veggen.
Stille oss opp.

Vi satt og diskuterte hvor vi skulle stoppe for å kjøpe mat da vi plutselig hørte et tordenskrall mens jorden skalv under oss av et jordskjelv, en tsunami og en tornado på en gang. På hengerkameraet så jeg at begge hestene falt, og jeg tenkte i et millisekund at hengeren hadde ramlet av, og jeg stoppet bilen. Da hoppet det frem et enormt Patroldekk ut fra klar himmel, og trillet langt, langt foran oss, over veien, og havnet i grøfta.

- Det er hjulet! ropte jeg.
- Det er hjulet! ropte Anne.
- Å herregud! ropte Anne.
- Det går bra, sa jeg. For det sier jeg alltid. Når det er krise. Akkurat som jeg vil si: - Der datt hjulet, ja. Der skjeddet det.

Jeg satte på nødblinken, og i det jeg åpner døren kommer et kvinnemenneke løpende:
- Dere kan sette hestene i paddocken her! Få stoppet trafikken! Hent varseltrekanten din!

Ja, jeg tror hun rakk å rope alt det der, og i tillegg ha fått på seg en refleksvest før jeg hadde rukket å gå ut av bilen.
Woops!

- Det går bra, sa jeg. Vi må se til hestene, bare vent litt.
Damen, som hadde det fine navnet "Monica", begynte å stoppe trafikken sammen med mannen sin, moren sin, og et par stykker til. Hestene hadde det helt supert (vi kjørte jo kjempesakte siden det var midt i en sving), men det tok litt tid før jeg fant varseltrekanten.

I løpet av noen få minutter hadde vi fått igang en veipatrulje som stoppet trafikken i begge ender, og dirigerte den forsiktig forbi. Jeg fikk hentet dekket, og en kamerat av Monica (jeg fikk ikke med meg navnet hans), forsøkte å jekke opp bilen. Det lå strødd muttere, og noen slags bolter utover veien, og bremseskivene så rimelig herpa ut.

Masse biler som passerte oss.
Så vi tok ut hestene, og satte dem i paddocken. Så dyttet vi hestehengeren over på gangveien, men bilen stod nede på jernet, så den var det ikke mulig å flytte.
Monica ringte politiet, og jeg ringte NAF. Men politiet hadde ikke noen biler å avse, selv om vi stod midt i en dum sving. De sendte derimot en melding til Nilsens bilberging, og det samme gjorde NAF, så vi fikk to telefoner om at Nilsens bilberging kom for å hjelpe oss.

Det tok ikke lange tiden før bilen var heist opp på den gule, store bergningsbilen, og Anne og Amy fikk sitte på til Lillestrøm. Selv ble jeg igjen mens Frank Olaf fikk puttet barna hos bestefar, og lånt hans bil, og kommet og hentet oss. I mellomtiden ble jeg budt inn på kaffe eller Cola (Cola, takk, jeg har aldri blitt så voksen at jeg drikker kaffe) hos Monica.

Amanda
Det viste seg at hun hadde utrolig mye til felles med meg. Hun hadde huset fullt av dyr, og hadde drevet med både sprang, dressur, western og sentrert ridning. Hørtes nesten ut som meg selv. Jeg fikk holde Amanda, og hilse på Akrobat, de tre hundene og to barn. Og innen Frank Olaf kom, hadde vi begge fortalt omtrent hele livshistorien vår, og jeg skulle komme og behandle den ene hesten hennes.

I det hele hadde vi utrolig mye flaks. For det første var det utrolig flaks at jeg kjørte feil, så vi var i 25-30km/t da hjulet ramlet av, i stedet for å være i 80km/t på E18. Det var også utrolig flaks at ingen bil kom i motsatt kjøreretning og fikk dekket rett i fronten, og det var flaks at så mange hørte oss og kom for å hjelpe, da vi ikke var nok folk til at vi hadde klart å få hengeren ut av veien og dirigert trafikken. Til sist var det flak at vi stoppet akkurat ved et sted de drev med hester, og det var en helt ledig inngjerdning rett ved veien, akkurat der vi trengte den. Så tusen takk for gjestfriheten og all hjelpen til Monica, familien og vennen hennes!

Frank Olaf var sur. Skikkelig sur. Ikke fordi dekket hadde ramlet av. Ikke fordi det ble over ungenes leggetid og han måtte kjøre over en time for å hente meg og hestene. Nei. Han var sur fordi bilen til bestefar var full av bensinkanner og motorsager, så det stinka bensin. Derfor hadde han kjørt med både bakluka og fire vinduer åpne hele veien.
Her fikk hestene gå og spise litt gress mens de ventet.

Vi fikk på hengeren, og hestene kom seg glade og fornøyde på hengeren uten fuzz. Og så kom vi oss endelig hjem. Og heldigvis hadde jeg fått med meg det viktigste hjem fra Patrolen: veska mi, og de TO sløyfene som vi vant på utstillingen.

Da jeg kom hjem var jeg så utrolig sliten etter både dårlig søvn natten før showet, utrolig mye stress og nerver mens jeg ventet på klassen min, en bil som mistet hjulet, og kjøretur hjem igjen. Og nesten ikke noe mat hele dagen. Jeg gikk rett i seng. Og selvfølgelig fikk jeg ikke sove. Og da jeg først sovnet, så våknet jeg igjen klokken 4. Til slutt bare stod jeg opp. Blir nok ikke gjort noe særlig her i dag, nei...