I dag våknet vi klokken 7, selv om vi hadde klokken på 9. Solfrid og mannen var for lengst på jobb, men Ida rakk vi såvidt å si hei til.
Vi fikk spist brødskiver og drukket cola. Solfrid og Ida hadde til og med fikset cola nok så vi fikk med litt på turen.
Shamrac og Snippa hadde gått igjennom gjerdet, og ut på beitet. De stod bare rett utenfor, så Ida sa det ikke var så farlig.
Vi stelte oss selv, og hestene, luftet Burger, og satte ham inn i buret sitt. Passet på at den gedigne, grå katten, og den hvite katten med litt sort var ute, og at den lille, svarte og hvite katten var inne.
Vi jagde sauene ut av gårdstunet (siden vi hadde latt grinden så åpen) og tok salene våre ut av bua der den gamle damen bodde. Jeg turte nesten ikke hente sakene mine, men Solfrid fortalte at damen bare var snill, og at vi skulle la lyset stå på til henne. Det var til og med en liten varmeovn der.
Vi gikk nedover veien. Det var en ekkel strømførende ferist der, og Ida hadde fortalt oss at man måtte holde grinda oppe, og ikke sette den i bakken, men bare i sitt eget høl. Ellers fikk man støt, og det var ikke lite. Anne tok grinda, og jeg tok hestene.
Vi var ganske sure i dag. Jeg hadde helt gæærn mage, og Anne var kvalm. I tillegg var vi veldig trøtte og generelt slitne. Alle vondtene ble forsterket i dag. Jeg har vondt i leggene, og er redd det går over til beinhinnebetennelse snart. Har også skikkelig dårlig korsrygg, og Anne har veldig vondt i beina og bekkenet.
Vi tuslet nedover bakken i trøtthet og sa ikke noe før vi møtte en nabo som pratet med oss. Han hadde så bred døladialekt at det var svært vanskelig å forstå hva han sa, men det er en utrolig
flott dialekt, nesten som sang!
Vi gikk litt videre, og stoppet bare for å krangle litt om veien. Etter en del asfalt, og litt bæsj som måtte sparkes i grøfta, kom vi til E6. Der ventet Jørn Roger. Han skulle kjøre bak oss med følgebil med nødlys på.
Vi festet alle løse ting, satte på oss hansker, de klærne vi ville ha, og putter mobilen i ankelvesken. Det ville ikke funke å stoppe på E6 for å hente avfalne ting, eller kle om oss.
Vi startet med å krysse veien, og det kom to biler før Jørn Roger kunne følge etter oss. Her var det bare å gå i trav, for å komme oss raskest mulig ut fra veien.
Pilegrimsleden går egentlig litt på vestsiden, men det er en lang trapp i flere porsjoner, og man må over et gjerde og krysse toglinja. Ikke noe man vil med hest. Det fantes ingen alternativer, så det måtte bli vegen.
Vi holdt god fart, og hestene gikk på slakke tøyler og bittløst. Det kom en mengde biler, og det virket som om hele Gudbrandsdalen absolutt skulle ut og kjøre med hengeren sin. Det kom bobiler, campingvogner og en masse trailere. Hestene leet ikke et øre, men gikk i trav.
Shamrac reagerte ikke før vi skulle over brua. Der var det sprekk i veien, akkurat i skjøten på brua. Det var veldig skummelt, og han måtte stoppe og se. Heldigvis gikk han ganske greit over. Og vi kom oss endelig til Rosten.
Derfra gikk det fine grusveier langt av gårde. Anne mistet jakka si, og måtte snu og hente den to kilometer tilbake, men ellers holdt vi greit tempo.
Men vi var så trøtte og dårlige at vi knapt vekslet et ord annet enn sporadiske : - Skal vi trave?
- Ja.
- Skal vi skritte?
- Ja..
Vi kom oss under undergangen til Dovre, og møtte kirketjeneren der. Han hadde hørt om oss, og ha oss stempel i passet, og en liten omvisning i den spesielle, utsmykkede kirken. Den hadde steinfasade av skiferplater, og vi ble ikke helt enig om det var fint eller ikke, men spiret, og alt inni var veldig flott. Det var et vikingskip i taket, og det var ganske kult.
Så gikk det noen km i skritt opp asfalten til vi kom til Åteige. Her møtte vi en blå (hvit), og en rød døl som het lotta og Ronja. Den hvite var den de skulle bruke i kristin Lavransdatter-spillet. Verden er ikke så stor.
Vi kom inn til Alf og Karin, og hestene fikk mat og vann. Solfrid og Ida hadde tatt med depoet vårt, de rene klærne og mye av bagasjen, så hestene gikk uten baggasje i dag og.
Vi så på kart med Alf, og han hadde veldig god lokalkunnskap og kunne fortelle alt om fjellet. Han fortalte at første gang han gikk til Hjerkinn var han 13 år og krøtrer. Han gikk med 13-1 4 kuer over Dombås, og den ene var en skikkelig utbryter og fryktelig stri. Han fikk en krone for jobben, og det var mange karameller!
Hunden Nemi koste med oss, og vi fikk hjemmelagde kjøttkaker og rabarbrasuppe av Karin. Det var kjempegodt!
Vi måtte snakke med en avis om et intervju, og så gikk vi inn på bua. Nå er vi trøtte og Skal legge oss, selv om klokka er bare ni. Jeg har fremdeles vondt i magen.
I dag ble det 37km, og i morgen blir det ca 36. Da skal vi ri åteige til Fokstugu, og så til Hjerkinn. Dette blir gøy! En av godbitene på ruten. I går var den fineste dagen hittil, så vi får se!
God natt til Daniel og sirius, og alle were andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar