Terreng

Terreng

onsdag 3. juni 2015

Nå er klokken to om natten.  Anne og snippa sover.  Shamrac står og vokter over snippa,  og jeg ligger og vrir meg inni de to soveposene,  til de er som en vridd lolipopkjærlighet.  Det er lyst,  er masse fugler som synger,  og det er lastebiler på E6. Bare Allfred holder meg med selskap.  Han forteller historier om pilegrimer,  indre samtaler,  og gamle kirker.

Dagen i går var fantastisk fin! Været var på vår side der meste av dagen, og ting fungerte bra.  Vi sov nokså lenge i huset til Catherine, for hun fôret hestene våre før hun dro på jobb.

Det tok sin tid å pakke alt,  men til slutt fikk vi kommet oss av gårde.



Anne hadde fått en lang veibeskrivelse av halvarden til Catherine.  Derfor skulle hun navigere i dag.  Det grudde vi oss til,  begge to.  Men hun var ganske flink! 

Vi red på noen grusveier på steder som het rare ting,  som "skjelve",  og noe som jeg bare husker som "gollumkroken".  Men det var ikke det det var,  så klart! 

Vi holdt trav på grusveiene,  men hvert sted vi skrittet,  gikk vi av.  Shamrac gikk så raskt at vi fikk til å la han få en tugge gress mens snippa tok oss igjen,  hele tiden.  Han trenger mye mat. 

Vi red forbi flere fine kirker,  og Allfred hilste på oss ved alle.  Ved den ene fant jeg ut at selfiestsangen min hadde knekt.  Jeg forsøkte å bruke den,  men måtte bare kaste den. På neste busstopp ble den kastet. 



Det var mye asfalt,  og derfor mye skritt.  Vi gikk mye,  siden hestene hadde stor oppakning.  
I dag var det mange folk som kjente oss igjen.  Det var så moro! Mange hadde lest om oss på Facebook og i bloggen,  og vi mistet tellingen på hvor mange.  I tillegg var det mange som vinket og som ville stoppe og hilse.  For eksempel en gutt,  som pillet seg i nesen,  og spiste det.  

Vi så troll i dag også.  Jeg glemte å si at vi så det på mandag.  I dag fikk jeg bilde av det. 

På vei inn mot Hamar var det mye trafikk.  Men hestene våre er helt lobotomerte når det gjelder sånne ting.  I går kjørte det 8 tog forbi oss i løpet av dagen.  Et av dem var skikkelig nært.  Jeg måtte løpe over en overgang for å tisse bak en busk,  og jeg lurte på om det var klart.  Da kom jeg på at Jo hadde sagt at den eneste trygge gangen å krysse en toglinje var rett etter at et tog hadde kjørt der.  Og så kom det et tog dundrende.  Så løp jeg glad og fornøyd over.  Det var sikkert Allfred som sendte det,  tenker jeg! 

I Hamar bæsjet hestene våre fire ganger.  Shamrac begynte,  midt på gangfeltet,  og jeg måtte til med bærepose og greier. Jeg greide å få bæsj på hendene,  og måtte få våtservietter av Anne.  Jeg har mobbet henne så mye for de våtserviettene.  Unødvendig vekt.  Men Anne var i nøyaktig samme situasjon senere,  og vi fått altså ut at våtservietter er stort sett unødvendig vekt,  men ikke når hesten din bæsj i sentrum. 
Jeg stakk innom en butikk,  for å kjøpe dekken til shamrac.  De følte at de kjente på på forhånd og utbrøt : -  Er det ikke du som skal  ri fra et sted til et annet? Så fikk vi med en pose hestegodbiter på kjøpet.  

Jeg så en benk som var gul.  Den måtte jeg sitte på. 


Anne sjekker Facebook.  Nå har vi nesten 900 medlemmer på gruppa vår: "på hesteryggen Eidsvoll Trondheim 2015". 


Vi red opp til domkirkeodden,  og spurte om vi fikk lov til å spise ute der,  og ha hestene på gresset.  Det fikk vi.  De hadde en fineste doen jeg har sett på en restaurant.  Det var kluter til å tørke seg på,  som man la i skittentøyskurven,  og det var bind,  tamponger,  håndkrem,  tannpirkere og hårspray tilgjengelig.  



Det var en fin skogsled videre,  og mange som måtte hilse,  og spørre hvor langt vi skulle.  En mann med tjue smågutter mente at jeg måtte ha stjålet hesten til Pippi,  men en av guttene sa at den svarte var finere. 

Vi red nesten 45 km i dag,  og da begynte vi å lete etter et sted å sove.  Det stod en dame på et tak som tok bilde av oss.  Hun visste hvem vi var,  og lo og smilte.  Så gikk vi med mitt Mjøsa,  for Anne visste om en liten stall der.  Hun turte å spørre om hestene fikk sove i inngjerdningen deres,  og så fikk de sove på det store beitet.  Det var en skummel mann,  men han var bare snill,  og satte ut vann til hestene.  Men vi må dra tidlig i morgen,  så han kan sette ut sine egne igjen. 

Vi kom ikke så langt som til butikken her,  så mammaen til Anne kom med litt mat til oss (hun bor ikke så langt unna her).  Hun hadde med seg hjemmestrikkede ullsokker i rødt og gult til oss! 



Hestene ble glade for å få gress,  men det varte ikke lenge før de begynte å galloppere rundt.  De var ikke slitne,  sa de.  Bare litt sultne.  Shamrac fikk kraftfôret vi hadde med,  og snippa fikk litt godbit.  

Anne og jeg fikk egg og bacon,  cola,  og m.  

Shamrac pleier veldig skjeldent å ville drikke.  I løpet av dagen drakk han ikke mange gangene, selv om han fikk tilbud hele tiden.  Da minnet Allfred oss på at man bare kan lede hesten til vannet,  og ikke få den til å drikke.  Shamrac skjønner godt at han er på veldig lang tur,  og har fått inn et usedvanlig rolig luntetrav til han å være.  Vi tok et par gallopper i dag,  og hestene syntes det var gøy. De koser seg,  men når å shamrac blir sulten,  så blir han sint på snippa.  Da vet vi at vi må ta en pause,  og gi mat eller gresse. 


Nå er Klokken snart tre,  og jammen erer det troll her,  og.  Anne har med trollspray.  Men folk som er ute om natten,  er mye skumlere enn troll.  Også frosk,  for Anne er redd frosk.  Og det er søsteren hennes,  også.  Hun var med mammaen hit med mat,  og hun fikk plutselig en frosk på foten.  Det var veldig skummelt.  



Jeg vet at pappa leser bloggen for dere på kvelden,  så god natt,  sirius og daniel! Jeg håper dere husker å mate  og rottene! 







   






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar