Rekognoseringsturen som endte med at bilen til Anne datt fra hverandre.

 Ja, vi måtte ut på en rekognoseringstur i dag. Ikke for å ri til Trondheim, men for vårt nye prosjekt.Vi har nemlig bestemt oss for å ta Dolly Dimpels på ordet. De gir en stor pizza gratis til alle som henter med hest. Det er bare det at Anne og jeg bor over 35 km unna nærmeste Dolly! Så da planlegger vi en overnatting, før vi drar hjem dagen etter.

For å finne ut av om det gikk ann å ri på de kjempefine grusveiene langs E6, tok vi en svingom innom der i dag. Med den fine, lave, konebilen til Anne. I starten gikk det veldig fint. Men så begynte veien å bli mindre og mindre, og mer og mer humpete og skral.

- Går veien videre? spurte Anne, og jeg fniste mens jeg holdt hendene på kinnene. Veien slingret seg rundt, og det var ikke så lenge før vi ikke ville definere det som en vei lengre.

- Perfekt å ri på, svarte jeg. - Kan galoppere i lange baner! Det var hun enig i. Nydelig, myk bunn.
- SKRAAP! sa det.
- Hchaaaaahhh! Sa Anne med det typiske fortvilte gispet hun pleier å komme med.
- Pyttsann, sa jeg. - Det er ikke noe.
Men Anne måtte stoppe og kikke.
- Det er sikkert skvettlappene, ropte jeg, mens jeg fniste høyt.
Det var skvettlappene. Men ikke bare skvettlappene, men noe annet rart som satt fast i skvettlappen, og gikk liksom inni hele hjulbuen.
- Biiiiiilen min! sa Anne fortvilet. Jeg bare fortsatte å le.
Vi kjørte forsiktig videre, med skvettlappskrapelyd bortover "veien". Det ble enda mer sporete, og Anne måtte svinge opp på kanten av veien.
- Tenk om jeg må rygge hele veien tilbake, sa Anne.
- Neida, sa jeg.

Men veien ble bare mindre og mindre og mindre og mindre. Til slutt var det bare en stripe i gresset som minnet om at veien en gang hadde vært der. Heldigvis så vi at enden på viltgjerdet var nær.  Veien svingte med viltgjerdet, og det så virkelig ikke ut som om det var noen videre mulighet for å kjøre.

- Du kan ikke kjøre heeeeeer, sa jeg, og holdt hendene opp på hvert kinn mens jeg gjorde store øyne.
- Joda, sa Anne, og kjørte.
- Kom igjen, sa hun oppmuntrende til bilen som kravlet seg surmulende videre i gresskantgrøften.
- Fliiiink bil, sa Anne og strøk den forsiktig på dashbordet. Og bilen holdt.

Vi kom rundt svingen, og begge to holdt pusten.
- Kjære vei, vær så snill å ikke slutte, ba vi i kor, mens vi holdt oss fast og lirket oss videre på stien.

Til slutt kom vi til enden av svingen, og "veien" vår gikk ned i grøften mot den store veien, men bak gangfeltet. Vi lo, fniste og gispet om hverandre mens Anne forsiktig drev bilen nedover mot gangfeltet.
- Detta går! sa hun, og manøvrerte bilen ned på gangfeltet. Men det var for stor grøft til å komme oss over til veien.

- Du kan ikke kjøre her, sa jeg med høypitchet fortvilet stemme. Og Anne måtte kjøre nedover gangfeltet for å komme noe sted. Etter noen hundre meter begynte veien å gå ned.

- Oh my Gååååd, sa Anne. - Veien går ned til en undergang!
Jeg lo så jeg nesten tisset på meg. - Vi kan ikke kjøre her, ropte jeg mellom latterkulene. - Er det ikke litt pinlig med alle bilene som ser oss? For bilene på veien kjørte mistenkelig sakte forbi de raringene som kjørte på gangfeltet rett på vei ned mot undergangen. - Joooo, det er pinlig, svarte Anne.
- Se! rotpe Anne. - Veien går videre også!

Heldigvis kom gangveien seg ut på et busstopp etterhvert... Ah...
-  Ikke kjøøøøør! ropte jeg, og Anne stoppet. - Jeg må ut og ta bilde, sa jeg, og kasta meg ut av døra rett foran en bil som kom susende.

Så fikk vi sust hjemover. Men så ble plutselig skvettlappskrapelyden veldig stor, litt tikkete og rar. Anne svingte inn mot veiskuldren.

- Ta på blinkersen, ropte jeg,
- Jeg har på blinkersen, svarte Anne.
- Nei, NØDblinkersen, ropte jeg.
- Nei, ikke NØDBLINKERSEN, svarte Anne. Men jeg trykte på knappen, og hun hoppa ut for å se på bilen med et langt gisp.

- Biiiilen min! sutret Anne fortvilet.
Vi prøvde å røske litt i skvettlappen og den dingsen som gikk hele veien innover hjulbuen. Sikkert skvettlapp hele greia, jeg vet da søren.

- Skitt påmm fritt! sa Anne, mens hun satte seg i bilen for å rygge, slik at vi kunne få ut skvettlappdingsebumsen.  Til slutt stod vi der med hele slangetingen på bakken. Staaaaakkars bilen til Anne.

Vel hjemme fikk Atlen til Anne høre om skvettlappdingsebomsen som var blitt ødelagt. Anne grudde seg sånn til å fortelle ham om det.

- Åh, den! Jeg har venta på at den skulle ramle av, sa Atle.