Terreng

Terreng

tirsdag 5. mai 2015

Gratis Pizza på Dolly Dimples fikk oss til å legge ut på en 90km lang tur og sove ved et skummelt frosketjern.

På onsdag visste vi lite om strabasene vi skulle igjennom. Det var dagen vi fikk både bivy bagene våre og jeg fikk soveposen min. Vi var helt plutselig klare for å ta en ekte prøvetur! Vi visste om Dolly Dimples kampanje der de ga ut gratis Pizza til alle som hentet med hest. "Helt Texas!" kalte de kampanjen. Så fikk vi vel gi dem "helt Texas", tenkte vi. 


Noen hadde tatt hesten på hengeren sin, og reist til Dolly. Det syntes vi var å jukse. Skulle det være, så skulle det være. 
- Kan vi ikke bare ri til Jessheim i helgen, da? Spurte jeg Anne. 
- Kan vi vel, svarte hun. Det fantes ikke "nei" i hennes munn. 
- Vi kan jo overnatte ute, og prøve utstyret? fortsatte jeg. 
- Tror du vi får lov av mennene våre? undret Anne, og vi la en slagplan. Det var rett hjem for å rydde huset, lage middag, og samle opp flest mulig "poeng" før vi skulle på tur. 



Ja, vi fikk lov til å ri, og vi hadde allerede alt utstyret ferdig pakket. Er jo bare en måned igjen til vi rir til Trondheim! Vi kjørte et par rekognoseringturer (Se egen blogg om en av turene), og fant et nydelig lite tjern, som vi la ut høy, kraftfôr, dekken og litt diverse materiell ved. Så var vi bare helt klare. 


Vi brukte hele formiddagen på forberedelser. Sendte meldinger frem og tilbake, mens vi stelte og gjorde i stand hver vår hest i hver vår stall. Barn, hester og menn skulle ha sitt, og til slutt stod vi endelig klare på gårdsplassen. Da var klokken 12:20, men det var tross alt ikke så langt til Jessheim, så dette ville gå helt fint! Vi skrittet freidig ned til 177 mot Minnesund. Asfalten var varm av solen, og hestene kjentes tunge under alt utstyret, så vi valgte å gå det første stykket. Hestene var dessuten stappet fulle av all mat vi kunne finne, så det var fint for dem å skritte helt rolig i starten. 


Vi hadde ikke nådd mer enn et par km da Shamrac sin sko begynte å klirre i asfalten. Ikke at det er første gangen det klirrer i sko på ham, så det tok en stund før vi skjønte alvoret. Skoen var løs. Helt løs. Det var bare å ta frem telefonen og ringe hovslageren. Men han jeg pleier å bruke bor i Sverige, så jeg syntes det var litt slemt å ringe ham for en sånn hastesak. Ringte derimot alle hovslagerne jeg hadde på telefonen. Og så var det bare å skrive et innlegg på Hestedebatt-rebellene på Facebook. - Hjelp! Er det noen som kan slå på en sko i Eidsvollområdet!


Vi fikk mange svar, men ingen hovsalgere kunne. Vi vandret mot Statoil, tok en pølse der, og det hadde tatt oss flere timer å komme dit mens vi leide. På Statoil møtte vi en kjekk biker som hadde døl hjemme. Han ble fascinert av Snippa, og han og dama måtte slå av en prat.  Så bar  det videre forbi barnehagen, og inn Åsleiaveien. Der gikk vi forbi en stall med hester. Den ene var helt lik Snippa, og de hadde en shettis som var helt lik Tina (shettisen til Anne). Vi fikk vite etterpå at Linda fra Hestedebatt-rebellene var på stallen der og så oss gå forbi. 
Omtrent der bestemte vi oss for å ringe Frank Olaf, så han kunne komme med hovtrimmerutstyret mitt. Jeg er ikke skoer, men jeg trimmer barfothester, så jeg har noe utstyr. Min snille, søte mann kom så klart på kommando, klar til å holde hest, og høre på forbannelser fra en sint, gul, dame. Jeg fant en eneste søm, langt nede i hovtrimmerverktøyskrinet mitt, og den greide jeg å slå inn i stedet for dem manglende sømmen, og ved hjelp av den stakkars hovtangen min, fikk jeg strammet de resterende. Skoen satt på! Hurra!


Frank Olaf fikk tatt bilde av oss sammen, også. Det er alltid gøy å få noen bilder vi begge er med på, når vi er på tur, siden det stort sett er den ene som tar bilde av den andre. Vi så en dame som kjørte forbi oss, med et barn ved siden av seg. Det fikk vi høre etterpå at var Linda fra Hestedebatt-rebellene, igjen. 


Det tok ikke mange meterne før vi endelig var inne på den første grusveien. Etter mange timer på asfalt var det rene drømmen å kunne sette i rolig trav bortover. Både hestene , og vi fikk nytt mot, og vi hadde noen kjempefine kilometere i stor fart, før vi red over E6, ned mot Bygdetun, og asfalten begynte igjen. 


Vi leide litt, og red litt. Kom over den kjempefine gamlebrua ved Eidsvollsbygningen, og plutselig dukket både Atlen til Anne, og Frank Olafen min opp! De hadde kjørt forbi, eller kanskje de så etter oss, jeg vet faktisk ikke. Men de tok bilder av oss foran Eidsvollsbygningen, og lo av oss, som hadde trodd vi skulle vært på Jessheim omtrent nå. 






Vi red opp mot E6 igjen rett etter brua, og travet på kanten av en gangvei langs et boligfelt. Vi fikk vite etterpå at Linda fra Hestedebatt-Rebellene bodde her, og satt ute og så oss trave forbi. Så kom vi over E6, og bestemte oss for å raste ved den lille kiosken langs E6. 


Vi hadde med "diamant", et hestefôr basert på høy og litt kraftfôr. Kjempefint til turbruk. I tillegg fikk hestene nippe litt i gresset. Vi tok oss en halv brødskive, og kjøpte cola i kiosken. Så klatret jeg opp i det morsomme klatrestativet, mens Anne tok bilde. Etterpå fikk vi vite at Linda fra Hestedebetatt-rebellene gikk forbi oppe på veien med rottisen sin, og så oss, igjen.  Vi var visst over alt!


Etter en god pause red vi videre, og endelig kom vi inn på en kjempefint og lang skogsbilvei. Vi kunne holde trav i mange kilometer, og kom raskt ned til Mogreina, der vi gikk inn på veien "vår" langs viltgjerdet. Vi møtte Øyivind, som vi hadde møtt på den siste rekognoseringsturen vår. Han har stall på Mogreina, og hadde hørt om oss som skulle ri til Trondheim. I dag fikk han også hilse på hestene våre. 
Langs viltgjerdet kunne vi holde en fin trav, og vi ankom campen vår kl 19. Hestene fikk deilig høy, og en god hvil. Vi lempet av all bagasjen vår her. Det hadde tatt urimelig lang tid å komme hit, men begge var enige om at vi skulle fortsette til Jessheim. Nå var det jo bare "straka vegen" i skogen. Både myk bunn, og lett å fine frem. Trodde vi. Vi hadde nemlig pratet med de som bodde rett ved tjernet dagen før. Det var foreldrene til Marte, som driver med distanseridning. Verden er ikke stor! De var kjempesnille, og ga oss kart over veiene rundt, og forklarte oss flere mulige veier. 


Frosketjernet vårt var smekkfullt av egg, rumpetroll og frosk. Anne er livredd frosk. Hun synes det er helt forferdelig. Men tøffe jenta både hentet vann her, og sov ved tjernet om natten!


Vi bestemte oss for å ta veien langs jernbanen, for det hadde den søte pappaen til Marte sagt at gikk an. Men vi fant nok ikke den riktige veien, og havnet i et hoggstfelt. Her gikk det kjempesakte i mellom nedhogde trær, kvist og myrhull. Vi måtte karre oss over et gammelt gjerdet, men så plutselig kom vi innpå veien pappan til Marte hadde snakket om. Den var kjempefin, og vi fikk god fart igjen. Hestene toppet ørene og ba om å få galoppere, noe de så klart fikk lov til. Uten bagasje på ryggen var de glade og frie. 
Vi kom over til Hauerseter, og fant sykkelsti nr 7, som mammaen og pappaen til Marte hadde snakket om. Vi ble veldig usikre da vi så et skilt, med en pil til et sted. På skiltet så det ut som om det stod: "Hhauhoh". Vi lo godt da vi prøvde å si det, og vi red mot Hhauhoh. 
Etter mange kilometer i trav kom vi endelig ut på veien ved Nordby på Jessheim. Vi gikk av og leide hestene på asfalten inn, helt til det siste stykket. Da satte vi oss opp og red. Vi fikk høre etterpå at Linda, fra Hestedebatt-rebellene kjørte forbi oss på vei for å hente kinamat. 



Karine kom kjørende forbi oss, og tok dette bildet av oss når vi gikk. Jeg har freidig stjålet det fra Facebook. Vi ankom Dolly Dimples etter å ha ridd i åtte og en halv time (pluss noen pauser, så vi hadde vært på farten lengre). Vi kranglet om hvem som skulle gå inn og bestille pizza, for ingen av oss orket egentlig, og vi måtte spørre om å få lade mobilene, og det var litt skummelt. Men verdens hyggeligste og blideste dame kom ut og sa: - Jeg antar dere skal ha to Texas pizzaer? Vi bare smilte og lo. Hun spurte hvor langt vi hadde ridd, og vi fortalte at vi kom fra Minnesund. Da ble hun full av omsorg for oss. Hun tok med mobilene og ladet dem. Anne fikk til og med låne en iphonelader. Vi kunne få pizzaen ferdig akkurat når vi ville, og rømmedressing fikk vi også på huset. Vi ba om å få pizzaen ferdig til klokken ti, for da fikk mobilene våre lade en halvtime, pluss tiden vi brukte på å spise. Vi tok saueskinnene av salene og satte oss på dem, mens hestene fikk litt godbiter. De stod og koste med oss en stund, og etterhvert begynte det å komme fulle folk forbi oss, som ville hilse på hestene. Akkurat da følte vi oss like fulle som dem, så vi bare lo og pratet med dem. Etter ti evigheter kom pizzaen, og det er den beste pizzaen jeg har smakt i hele mitt liv! Den var helt varm, med masse smeltet ost som fremdeles småboblet litt. Det var biffkjøtt som var så mørt og saftig som en nyskutt hjort, og pepperet smakte ikke bare sterkt, det smakte virkelig pepper som bare eksploderte utover tungen og fylte hele munnen med smak. Hestene fikk smake på skorpen, og Anne og jeg spiste hele to stykker hver! Hehe. Vi er ikke så storspiste av oss, akkurat. Vi gjorde opptelling på at vi hadde spist en halv pølse, en halv brødskive og to stykker pizza den dagen. 




Vi stroppet pizzaene godt fast på Snippa, og så dro vi hjem til campen. Nå visste vi jo veien! Vi kastet oss innom en butikk for å kjøpe litt supplies, blant annet batteri til hodelyktene våre. Så dro vi tilbake. Asfalten tilbake til skogen var lang og hard, men da vi kom til skogen satte vi i trav. Vi greide overhode ikke å huske hvilken vei vi hadde tatt, men bestemte oss for å følge den blå løypa. Vi red og vi red og vi red, og plutselig bare stoppet løypa ved et skilt. Det stod at den rosa og den gule løypa gikk videre, og at de var vanskelige og gikk over "fjellet". Vi hadde den siste timen navigert etter månen og stjernene, så vi fortsatte på den gule løypa, og etter lang tid kom vi plutselig ut på en grusvei ut i ingenmannsland. Den var bitteliten, men den måtte da føre til et sted? 
Vi var overlykkelige da vi kom til noen hus, og tenkte at her kunne vi navigere med telefonene. Da hørte vi en stemme som sa: - Hvem er det som er ute og rir så sent, da? Vi måtte le av lettelse, og vi fortalte damen at vi hadde ridd feil. Hun kikket opp... Hm.. En hvit hest med gult utstyr, det kunne da ikke være? Og, joda, det var Runhild, som jeg såvidt kjenner igjennom distanseridningen og Facebook. Hun var så kjempesnill at hun gikk med oss til den riktige stien begynte, og vi var ikke så galt avsted som vi trodde. Vi hadde riktig retning hele tiden, men hadde ridd parallelt med den veien vi red første gangen. Så red vi igjennom skogen til Marte, og vi kom i fint trav helt til Shamrac snublet og ramlet helt ned på knærne. Han reiste seg ustøtt opp, men var ikke halt, heldigvis. Det var ikke så langt tilbake til campen, så vi fikk stelt hestene, og gitt dem masse mat og vann. Vi angret så klart på at vi ikke hadde satt opp inngjerdingen og ordnet campen på forhånd. Jeg satte opp inngjerding mens Anne kokte vann til varmeflaskene våre og kakao. 


Vi hadde tatt med en hel sekk med diamant, så hestene fikk i seg masse god mat. De var nok glade for å få fri, og Snippa stod på akkurat samme flekken helt til dagen etter. Shamrac gadd ikke drikke så mye, som vanlig (de hadde selvsagt fått vann ved alle mulige anledninger utover dagen, men han pleier ikke å drikke så mye), men jeg hadde vært forutseende og laget i stand oppbløtt luserne til ham på forhånd. Så da ble han tvunget i litt vann. 
Vi var i skikkelig godt humør da vi fikk i oss litt kakao. Jeg fikk til og med en og en halv pose kakao oppi koppen min. Veldig bra! 


Vi bestemte oss for å prøve å sove i de tynne soveposene (Vi hadde tatt med tykke for sikkerhetsskyld, men ville gjerne prøve de tynne før Trondheimsturen), og jeg la fleecelineren min inni. Den tykke fleecegenseren min var blitt full av egg som vi hadde kjøpt på Jessheim. Jeg rullet den sammen som hodepute med eggesølet nedover.  Liggeunderlaget ble blåst opp, og vi skiftet ut av de svette klærne og inn i deilige ullundertøy. Vi hadde på oss boblebukse og jakker, og så krøp nedi soveposen med varmeflaske. Så skravlet vi en stund, og var begge enige om at turen var blitt lang og hard, men vi var jo i godt humør og fornøyde! Så sovnet vi. 


Jeg sov bare et par timer. Lå urolig og frøs. Så stod jeg opp og kokte nytt, varmt vann til vannflasken min. Anne våknet og ville også ha. Så satt vi og drakk litt kakao, og pratet litt om turen. Vi hadde sovet med åpne bivy bager, så jeg sa jeg skulle prøve å se hvordan det var å lukke den. Jeg zippet igjen. La meg ned og så opp. Det var ingen klaustrofobifølelse. Det lille vinduet var kjempefint. Ble det litt varmere? Kanskje. Og så hadde det plutselig gått 4 timer til! 





Da vi omsider stod opp, var det ingen av oss som ville ha mat. Vi stelte med gampene, og Shamrac hadde litt fyllinger (hevelse) i den foten han ramlet med om natten. Vi tok bare med oss egg, bacon, brennere, og mat til hestene, og så leide jeg Shramac, mens Anne red. Veien fra tjernet gikk rett til Dal søppelfylling, men det var også siste rest av ikke-asfalt den dagen. 


Det skulle bare noen få meter til før fyllingen til Shamrac hadde gått ned, men jeg leide det meste denne dagen likevel. Vi var nede i bekker og til slutt fant vi en fin benk å spise mat på. Vi lagde egg, bacon, fetaost med rundstykke. Vi bare gumla i oss bacon som om det skulle vært godteri. Og det var det, kanskje, for oss akkurat da. 




Siste biten av veien hjem gikk mest i leiing og skritt. Det var varmt, og vi skravlet en del, men det ble saktere og saktere skravling. Da vi kom til Eidsvoll kviknet vi til litt, og kjøpte oss en is. Det var et par- tre fanklubber av hestene våre der, med gjennomsnittsalder på ca seks år, eller noe sånt. Vi tuslet hjemover langs 177 igjen, og omsider kom vi til Annes gård. Atle kom ut og tok bilder av oss, Og Snippa fikk av seg salen. Shamrac og jeg måtte subbe en kilometer til, før vi endelig var hjemme hos oss selv.


Vel hjemme var det en masse hestestell som gjenstod. Shamrac fikk spylt beina sine, og det var nok deilig. Selv om hevelsen var gått ned. Han fikk stå inne i boksen og hvile noen timer, mens han fikk så mye mat og vann som han orket. Alt pikk-pakket fikk bare stå i gangen. Så fikk barna og mannen oppmerksomheten sin igjen. 
Dagen etter dro vi opp og hentet alle tingene våre. Vi orket ikke kjøre helt rundt, så vi kjørte inn på en privat vei, og der var det en bil fra forsvaret som kjørte. Vi følte oss veldig høye i hatten, siden vi var på en ulovlig vei, så vi spurte om de hadde sett en mobiltelefon. Det er alltid lov å lete etter en mobiltelefon, ikke sant? Det hadde de ikke, men de lovte å ta godt vare på den hvis de fant, haha... Vi kom oss til campen, og fikk surret inn inngjerding og pakket ned pikk-pakket. Vi bare slang det inn i bilen og dro hjem. 
Hestene fikk en leietur, som vel er rekorden vår i kort tur, tror jeg, men de måtte bare få lov til å røre på beina, så ikke de skulle stivne. Vi gjorde opp status, og fant ut at vi hadde ridd i 16 og en halv time (uten de lange pausene, men tror vi glemte å skru av Endomondo på noen av de små pausene), og vi hadde ridd 6 mil på lørdagen, og 27 km på søndagen. Litt under 9 mil totalt, altså. 
Merkelig nok var vi slett ikke så ødelagte i kroppen som vi hadde trodd. Og vi var ikke lei av hverandre eller hestene, heller. Alt i alt en veldig positiv tur, som vi har lært fryktelig mye av! Vi har funnet en million ting til vi burde ha med, samtidig som vi har funnet ut at vi må redusere vekten på hestene, haha... Og ikke minst vet vi litt om hvor lett det er å finne de riktige veiene, haha, men at vi likevel finner frem til slutt. Det visste vi jo fra før av. Vi kommer alltid hjem igjen :). 

Nå er det under en måned igjen til vi tar fatt på Pilegrimsleden mot Trondheim. Herregud, hvordan skal vi overleve, Anne?


3 kommentarer:

  1. Digger det! Gleder meg til å høre om Pilgrimsleden!
    Får meg nesten til å begynne med distanse igjen dette! :)
    Hilsen Silje

    SvarSlett
  2. Gøy å lese! Tenk så mye som kan gå galt på den lange turen da!

    SvarSlett
  3. Haha, ja, det er kjempemasse som kan gå galt, huff og huff :D

    SvarSlett